Heimemåle

(Dikt, 1921)

Av Ingvar Bøhn

 

Og når eg høyrer, de måle liljar,

de er so tårer or augunn' trillar;

og når eg høyrer, de måle læt,

eg stundom smiler, og so eg græt.

De er, som augo der lyser milde

frå heimegrender og helsa vilde, -

som augo alle og hjarto må

i songen strøyma og saman slå.

De er, som svara båd' berg og dalar,

de er som bekkjenn' og fossen talar;

de er, som blomar og li og fjor

seg slyngjer inn i dei same or.

De er, som minne, som vel Me kjenner,

ikring oss fangar med barnehender;

de er, som heimen me kjære or

seg bøygjer yver oss som ei mor.

Der brydder blomar um våren tileg,

og so kan sol yver hjarto smile;

men når eg høyrer, de måle gjeng,

eg tyk'st, de gror i båd' dal og grend.

Og eingong, eingong skal dagen koma,

og måle lett yver lande ljoma

og fylgja me deg, um vitt du fer,

og heimen vera deg alti nær.

 

Frå Ingvar Bøhn: Norske songar og visor. Utgjevne med ei livsskildring av bokskrivaren ved Anton Aure. Risør: Forlagt av Erik Gunleiksom 1921. Elektronisk utgåve 2003 ved Jon Grepstad