Kap. 2.5 Målrørslas nasjonale program

MÅL OG MENINGER
MÅLREISNING OG NASJONSDANNELSE  1877-1887
 
2.5 MÅLRØRSLAS NASJONALE PROGRAM 
 
Under tittelen"Teologisk og Nasjonalt Formynderskap"formid­let signaturen"Ein Bonde"i 1886, dette inntrykket av folkets stil­ling:
 
Me hev naadd fram til politisk Fridom. Men ikkje heilt der helder, dersom det er Folket, som ein skal kalle fritt. Husmenn og Arbeidarar og Kvinnur høyrer ogso med til Folket. [...] Men religiøs Fridom hev me ikkje aa reikna for nokon. [...] Enno ein Ting lyt me faa for aa vera eit fritt Folk heilt og haldet og det er norsk Maal. [...] Fridom i Politikk, i Trugdomssaker og i Maalvegen. Fyrst daa kann me heite eit fritt Folk, fullfritt, heilt fritt . [1]
 
Innlegget er utførlig sitert fordi det gir en dek­kende be­skrivelse av Fedra­heimensog Arne Gar­borgs nasjona­le pro­gram og er ansku­e­liggjørende for utviklingen i bladets argu­menta­sjon og moti­ve­ring. [2] I kapittel 2.3 så vi hvordan fol­kets politiske frihet ble knyttet til tre forhold. Først måtte det skapes en gene­rell aksept for politiske ret­tighe­ter ved at Stortin­get ble anerkjent som landets øverste poli­tiske myn­dighet. Dernest kunne man konsentrere seg om det politisk-sosiale program­met - å gi alle de samme rettig­heter. Først da var nasjonen moden for å innlede kampen mot unionen. Vi så senere, i kapit­tel 2.4, at engasjementet for den åndeli­ge og kultu­relle frihe­ten gjen­nomgikk en lignende utvik­ling, hvor hvert steg var trinn i en utviding av frihetsbe­grepet. Til slutt, som en overbyggende synte­se, bleNorsk­dommen presentert som det ultimate frihets­kri­terium - poli­tisk og sosial likhet og åndelig frihet for alle måtte sikres, før et nasjo­nalt felles­skap kunne realiseres.
           
I kapittel 1.2.2 ble nasjonal identitet beskrevet som en sammensmelting av et politisk og kulturelt fellesskap, med felles historieoppfatning, verdigrunnlag og opp­fatning av rettigheter og plikter som sentrale element. I dette perspek­tivet kan motiv­skif­tene i målreisningen, slik de fremstår iFedra­heimen, tolkes som steg mot full for­stå­else og aksept av konsekvensene ved å bygge et nasjo­nalt felles­skap på norsk­domsideologien. Den parallelle utviklingen av målfolkets kultu­relle, religiøse og særlig historiske argumentasjon, gir også antydninger om en dypere forståelse av det nasjonale prosjek­tets sosiale implikasjoner.
 
På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å seMålrør­slaspolitis­ke, sosia­le og nasjonale engasjementet samlet som tiltak i utformingen av en "opposisjonell" nasjonal identi­tet, i konkurranse med statsmaktens nasjonsbyg­gingsbe­strebelser. Både i forhold til den nasjonalismedefinisjonen som ble gitt i kap.1.2.5, og i forhold til plassering og omfang av behand­lingen av det nasjonale spørsmålet iFedraheimensspalter, er det grunn til å hevde at "nasjonalistisk" er et dekkende begrep for programmet, en nasjo­na­lisme primært rettet - om enn noe uto­pisk og romantisk - mot poli­tisk maktover­takelse og kulturell domi­nans for bondesam­funnet.
           
Sentralt i dette nasjonale prosjektet sto lærerstanden. Fedr­aheimenløste sitt ideologiske dilemma ved å la lærer­rollen være bindeledd mellom reali­tet og utopi. Myten om lærer­nes rolle understrekes av at læreren ofte ser ut til å ha vært et forsonende element mellom by-radikales forestillin­ger om bonde­samfunnet og bøndenes egen versjon av det samfunn de levde i. Lærerens ideologiske betydning ble fulgt opp av den funksjon han fikk som formidler både av Lands­måletog det nasjonale budskapet, og som det praktiske bindeledd mellom bevegelsens ledersjikt i Kristiania og målfolk i resten av landet. Læreren ga målfolket et subsidiært organisa­sjonsap­parat, samtidig som han selv kunne være en pådriver i mål­reisningsarbeidet. Hans sosiale status ble oppgra­dert i takt med oppgra­dering av bondens kulturelle og politiske posisjon. Læreren som bygdeintellektuell hadde mistet sin tilhørighet i det bondesamfunnet han engang kom fra, og han ble aldri en integrert del av by-kulturen. I denne situasjonen kunne mål­saken gi ham en funksjon og identi­tet. Slik han - både som myte og reali­tet - frem­står i Fedra­heimenkan det være grunn til å hevde at på mange måter var lærerneMålrørsla i denne dannende fasen.
           
Hvilke konklusjoner kan vi så trekke av dette? For å komme videre er det nødvendig å ta utgangspunkt i de teoretis­ke rammene som ble trukket opp i kapittel 1.2.Målrørsla- med sitt ideologiske bud­skap og klare politiske og kulturelle målsetting -  synes, for det første, å til­fredsstil­le den defini­sjonen på en nasjona­listisk bevegelse som ble gitt her. I Ernest Gellners perspektiv ville beve­gel­sen represen­tere en "sub-kultur" som forsøkte å tilpasse seg det moderne samfunn. Den nye samfunns­formen skapte usikker­het, men tilbød også goder. Ved å delta i marke­det kunne bøndene høyne sin økono­miske og sosiale status, men da måtte de lære seg å kommunise­re på markedets premisser. Deres stør­ste vanske i så måte var at enten måtte de lære seg to språk, eller så måtte det skapes et nytt som kunne bru­kes både "hjemme og ute", som var nært nok det tradi­sjonel­le samfunn til at den kulturen -og trygg­he­ten - ble ivaretatt, men som samtidig ga mulighet til å gjøre seg forstått innenfor uni­ver­selle kulturelle rammer. Målreis­ningen var derfor, etter Gellners teori, avgjø­rende for bønde­nes tilgang til samfun­nets felles­res­surser. Dette per­spek­tivet kan belyseFedra­heimensfokus på målsaken som det eneste mulige mid­delet til fri­gjøring av bøndene.
           
En utløsende årsak til målreis­ningen ville da ha vært at modernise­ringsprosessen satte bondesamfunnets økonomiske livsgrunnlag under press. Her er det imidlertid verdt å merke seg at moderniseringen i seg selv synes å bli svært positivt mottatt i Fedraheimen. Når vi i tillegg vet at industrialise­ring, som Gellner synes å til­legge vesentlig vekt, ikke skjøt virkelig fart i Norge før etter århundreskif­tet, [3] er det vanskelig å se hvordan økonomisk press på bonde­samfunnet alene kan ha skapt den skarpe og enhetlige kulturel­le frontenMål­rørsla synes å representere.
           
Etter min oppfatning må det derfor ligge mer fundamentale og dyptgripende kulturelle skillelinjer bak målreisningen og de nasjonale strømninger i denne perioden. Dessuten synesMålrør­slaspoli­tiske og nasjo­nale program, og den politiske debatten i perioden å, gi signa­ler om at nasjonens pre-moderne røtter ikke bare ble fremstilt som grunnleggende av nasjona­liste­ne, men også faktisk la føringer for nasjo­nalismens fremvekst og karakter. Det reises ikke debatt om det terri­torielle og politis­ke grunnla­get for nasjo­nen. Førstnevn­te var gitt av middelal­der­staten, mens det poli­tiske fel­lesskapet i tillegg var et produkt av begi­venhe­tene i 1814. Også "det egalitære bonde­samfunnet", som grunn­leg­gende for norsk sære­genhet, var det aksept for langt utover norskdoms­kret­ser.
           
Utgangs­punktet for målfolkets historiefor­ståelse var altså også grunnlaget for norsk selv­forståelse i det hele i perio­den. Det pre-moderne kulturelle grunnlaget var hverken "kon­stru­ert" eller fiktivt, heller ikke hadde det flytende gren­ser. Om Målrørslatok i bruk historien for å fremme sitt pro­gram, så synes deres historie­versjon å være i samsvar med det rådende i det norske samfunn i denne perio­den. [4] Det er van­skelig å tenke seg målfolkets kultur-nasjo­na­le program uten middelalderhisto­riske føringer, og i alle tilfel­ler var språk­kampen utenkelig uten unionstiden. Om moder­ni­seringspro­sessen satte bondesamfunnet under press og dermed skapte grunn­lag for en ideolo­gi rettet mot sosial og politisk tilpas­ning til "det nye sam­funnet", var det pre-moderne kulturelle fakto­rer som ga den en nasjonalis­tisk karakter. Disse kultu­relle fakto­rene ga ogsåMålrørslas nasjona­listiske program et umiskjen­nelig kulturelt preg.
           
Det ble i teorikapittelet også truk­ket et skille mellom politisk og kulturell nasjo­nalisme, hvor et kjennetegn ved sist­nevnte var et mer ensidig fokus på den potensielle nasjo­nens unike kulturelle basis. Det synes å være denne typen nasjonalisme som gjør seg gjel­dende iMålrørsla, noe som også kan forklare det be­merkelses­verdige atFedrahei­menknapt om­taler den politiske unionen med Sverige, men vender all opp­merksomhet mot det som etter Arne Gar­borgs na­sjons­kri­terium ville være en brist i nasjo­nens etniske basis, som i teori­delen også ble nevnt blant strukturelle forutsetninger for at en nasjonalistisk bevegelse skulle kunne få et første fotfes­te.
           
For å komme nærmere et svar på vår hovedproblem­stil­ling -Målrør­slasfunksjon og betydning i den nasjonale inte­grasjons­pro­sessen - må vi nå se på hvil­ke gjennomslag det kultur-nasjo­nale programmet fikk i befolkningen, og hvilket territo­rielt og sosi­alt grunn­lag det kunne bygget på. Ved å få kart­lagt geogra­fiske og sosiale skille­linjer i mål­reis­ningens nedslags­felt kan det også la seg gjøre å komme nærmere et svar på hvilke drivkref­ter som utløs­te de nasjonalis­tiske strøm­nin­gene. Dette er temaet for neste kapittel. I denne omgang må vi nøye oss med å slå fast atMålrør­slaskulturelle program hadde klare politis­ke og nasjo­na­listis­ke implikasjo­ner. Det er uvisst i hvilken grad målfolk utover det sentrale ledersjikt i Kristia­nia, var seg bevisst de fulle politiske konsekvenser av målreisnings­ideologien, men forFedra­heimenvar mål­reis­ningen primært en nasjonalistisk fri­gjø­ringsbe­ve­gelse for bøndene. Bondefolket skulle gis det de rettmessig hadde krav på - makten i landet. Middelet var språ­ket, nasjonen var målet.



[1] Fedraheimen 28.aug.1886
[2] Innlegget fremstår som innsendt, men både plassering og form tyder på at det i det minste hadde redaksjonens støtte. Så vidt meg bekjent har imidlertid hverken Garborg eller Mortensson opptrådt under denne signatu­ren.
[3] Furre 1972: 16
[4] Dahl 1970: 91ff