Kap. 2.4 Skillelinjer og allianser [Del 2]

MÅL OG MENINGER
MÅLREISNING OG NASJONSDANNELSE  1877-1887
 
2.4 SKILLELINJER OG ALLIANSER
 
2.4.2 LÆRERE OG ANDRE MÅLFOLK
Til nå i denne delen har vi sett på kulturelle forhold som truet med å splitteMålrørsla, og som dermed medvirket til at det hverken var ønskelig, eller mulig å samle målfolket under et felles program. Det er imidlertid også tegn på at det i visse henseen­de heller ikke var nødvendig med en enhetlig og lands­omfatten­de organisasjon for spredning avLandsmåletog det nasjonale og politiske budskapet.Målrørslashadde andre kanaler ut til folket, og mål­folk i distriktet visste hvor­dan de skulle få bevegelsens topp­sjik­t i tale.
 
Andre Organisasjoner
I hele den perio­den som her er behandlet, fungerte Fedra­heimensom Mål­rørslashovedor­gan. [1] Både i den forstand at det først og fremst var her målsaken ble debat­tert, at det var her de frem­ste målmenn ga uttrykk for sine meninger og at redak­sjonen i mange tilfel­ler tok på seg oppga­ver som ellers natur­lig ville tilfalt et sentralt mållag. Også Det Norske Sam­la­get tok en rekke målpolitiske og organi­satoriske initi­a­tiv for å fremme Landsmå­let. Til tross for at det etter for­målspara­gra­fen var et rent for­lag som skulle "Hjelpa til aa ut­gjeva Bøkar på Norsk, anten i Landsmål elder bygde­mål", [2] fikk det etter­ hvert også funk­sjon som landslag for Målrørsla, og fra 1880-tallet synes det vanlig å vurdere Samlaget som bevegelsens hovedorga­nisa­sjon. [3]
           
Begge disse fora tok altså på seg oppgaver som ellers ville blitt tillagt en sentral­organisasjon. Like viktig i vår sammen­heng er det imidlertid at de ivaretok visse sentra­le funksjo­ner som var nødvendig for at bevegelsen skulle kunne vokse fram og spre seg. Det var gjennom disse fora at Målrør­slasledelse ble utpekt. Særlig synes Samla­getsårsmøter å være viktige, mens innlegg i Fedraheimenkan tolkes i retning av at målfolket fikk sin "lederskole­ring" i spaltene. Samla­getsårsmøte­debatt bærer også et visst preg av å være general­forsamling for Målrørsla. Gjennom innlegg i Fedra­heimensspalter kunne leder­sjiktet fange opp signa­ler fra grasrota i bevegelsen. [4]
           
På lokalplan ser det ut til at andre organisasjoner, sammenslutninger og fora kunne fylle den rollen lokale mållag ellers ville hatt. En gjennomgang av medlemslistene til Det Norske Samlagetfor årene 1880, 1883, 1884 og 1885 viser at hele 175 forskjellige lag og institusjo­ner var registrert som medlemmer. Tabell 2 viser hvordan dette fordelte seg på ulike lags­typer. Når nærmere halvparten av de registrerte lagene var av typen "samtale og leselag", [5] bekrefter det inntryk­ketFedraheimen gir. Forskjellige typer mer eller mindre formali­serte debattmøter var viktige både for målar­beidet og for sosialt liv og politisk skolering i bygden. Det finnes svært mange brev som fortel­ler hvordanFedraheimen, andre aviser, tidsskrift og bøker ble lest opp og diskutert på møter av denne typen. Naturlig nok refererte meldinger tilFedra­heimen i hovedsak til de møter hvor målsaken ble debat­tert, men dette forekommer så ofte at det synes å være dekning for å hevde at mange lag av denne typen kunne fungere som lokallag forMål­rørsla, uten noen form for for­mell til­knytning til et sentral­ledd.
           
Kap. 2.4 Skillelinjer og allianser [Del 2]
Dalhaug-Tabell-2.jpg
Et annet interessant trekk i den sammen­heng er at mens mål­saken, særlig i organisert form, nok må betraktes som et fremmedelement i bygdesamfunnet, så re­pre­senterte samtale- og lese­lag i langt større grad kontinuitet i lagslivet. Delvis synes mange av dem - i alle fall slik de fremstilles i Fedra­heimen - å være en fortset­telse av bon­devennfo­reninger, [6] men signalene kan også tolkes slik at det her rett og slett var snakk om en formali­sering av tradisjo­nelle samværs­former.
           
Det fantes imidlertid også andre organisasjoner som kunne ivareta målsaken på lokalplan. Da Seljord Venstreforeningble stiftet 7. januar 1883, sto tre formål sentralt: "at hævde Poitiken af 9de juni 1880"og "virke til samholdige Venstre­valg", "at opphjælpe det frivillige Landsforsvar og Skytter­sagen"og "arbeide paa det norske Maals Ophjælp". [7] Fra Vinje fortelles det likeledes at det etter et folkemøte med målsak og folkevæp­ning på programmet ble vedtatt å opprette "eit Vinstresam­lag". [8] Et brev fra Tinn noe senere, tyder på at folke­væpnings­samlaget der ble dannet etter en lignede debatt. [9] Rap­porter fra Stavanger og Rauland gir indikasjo­ner i samme retnin­g. [10] Målsak, politikk og folkevæp­ning er også de saker som går igjen i rappor­ter fra folke­møter og møter i samtale- og lese­lag. [11]
           
Vi skal være forsiktig med å trekke allmenne slutninger ut fra slike enkeltstående tilfeller, men brev til Fedra­heimenhvor disse sakene drøftes, tyder på at det var et behov for å formali­sere tradi­sjo­nelle sam­værsformer. Lokallag, enten de tilhørte Venstre, Sentralfor­eningen for folke­væp­ningssamlagene eller Målrørsla, synes i stor grad å bli dannet på det samme kulturelle og poli­tiske grunn­lag, og med de samme formål, men av ulike årsaker - delvis av lokal karakter - ble de til­slut­tet forskjel­lige sentralorga­nisasjo­ner. Slik den poli­tiske situa­sjonen var tidlig på 1880-tallet, ser det ut til at poli­tisk og væpnet forsvar ble tillagt stor vekt, slik at hoved­tyngden av nydannede lag fikk et politisk eller militært primærformål. Rykter om statskupplaner ble verifi­sert og for­midlet videre både av Fedra­heimenog folke­væpnings­sam­la­genes sentralorgan Norsk Skytter­tidende, [12] og allerede somme­ren 1882 speku­lerte Fedraheimen på når "Borgar­krigen" skulle bryte ut. Etter Mor­gen­bla­dets trussel om stats­kupp høsten samme år ble ord­bruken ytterligere skjer­pet. [13]
           
Samtale- og leselag, folkevæpningssamlag, venstrelag, samt forskjellige varianter av disse, og sikkert også andre lokale sammenslutninger, ser ut til å bli dannet for å dekke mange av de samme formål og behov i lokalsamfun­net. Under forfatnings­kampen syntes trolig politisk og væpnet forsvar av Stortinget å være det mest fremtreden­de mange steder. Brev tilFedraheimentyder imidlertid på at lokal­orga­nisa­sjo­ner med ulike formål også til en viss grad kunne fun­gere som en form for lokal­lag forMålrør­sla, eller i det minste fora hvor målsaken ble debat­tert, men en annen institusjon var trolig av større betydning for spredning avLandsmåletog kontakten mellom bygde­samfunn og måleliten i Kristiania, nemlig skole­verket.
 
Målsaken og Skoleverket
Vi har sett at politisering av målsaken delvis var et ledd i en kampanje fra målfolkets side for å påvirke Stor­tinget til å legge forholdene til rette for Landsmålet. Presset ble først og fremst rettet mot lover som regulerte undervisning og skoleverket. [14] Det lå i språkstridens natur at dette måtte bli en sentral arena.
           
I Fedraheimenvar det de første årene en engasjert debatt om "morsmålsundervisning" i barneskolen, men etter hvert som na­sjonal argumentasjon for målsaken ble mer fremtredende i bladet, endret også skoledebatten seg. For Fedra­heimenvar det ikke bare et spørsmål om å få gjen­nomslag for bruk av Landsmåleti under­visningen, også "Nasjo­nalsansen"måtte læres, for "me er berre Raa-emnet til ein Nasjon", [15] noe som synes å føre til at bladet i større grad rettet opp­merk­somhe­ten direkte mot undervis­ning av dem som etter ideolo­gien skulle lede nasjo­nen videre -  unge menn fra bondesamfun­net. Det var derfor særlig tre skoleslag som fikk oppmerksomhet iFedra­heimen etter omskiftet i argumentasjonen; Lærerse­mina­r, Amtsskoler og Folkehøyskoler.
           
I 1864 Startet Hermann Ankerog Olaus Arvesenden første folkehøyskolen i Norge, Sagatunved Hamar. [16] Etter den danske biskop og filosof Nicolai Fredrik Severin Grundtvig var grunn­tanken å gi ungdom innsikt gjennom fortellinger, foredrag og samtale uten den kunnskapsdyrking som fantes ved latinskoler og universiteter. [17] Grundtvigs læresetninger, med vekt på et frilynt sinnelag, nasjonalitet og kultur var helt i tråd medFedraheimens ideologiske plattform. Det var derfor natur­lig at dette skoleslaget fikk bred og positiv oppmerksomhet i bla­det, selv om det mot slutten av perioden, er en antydning til at Garborg var noe utålmodig fordi lærere og elever ikke var villige til å følge ham langt nok.
           
Folkehøyskolene ble raskt det mest sentrale leddet i spredningen både av Landsmåletog det nasjonale budskapet i målreisningen. Flere av de tidlige skolene synes nærmest å ha fungert som regionale sentre for Målrørs­la, de fleste ble også grunnlagt og drevet av kjente målmenn. [18] Før de fikk faste tilholdssteder var det dessu­ten vanlig med omrei­sende folke­høyskolekurs vinterstid. De ser også ut til å ha vært av stor betydning for spredning av mål­reis­ningsbudskapet. For eksempel forteller signaturen "J.E." i et brev fra Dale i Sunnfjord hvordan inntryk­ket etter Jens Rolvsens folkehøyskole i 1872 frem­deles levde i byg­den, hvordan Rolvsen hadde "lagt ein Gneist av den Elden, som brann i hans eigi Bringa, og her er enno Liv etter det". [19]
           
Med sin frilynte religiøsitet og politiske og kulturel­le til­knytning til målreisningen, måtte folke­høy­skole­ne ha repre­sen­tert en utfordring både for kirke­lige og verdslige myndig­he­ter. I Fedraheimenble skolene hele tiden fremhevet som forsvarere av nasjona­litet og en bastion mot tanken om det absolutte veto. [20] Som et mer eller mindre di­rek­te svar på folkehøysko­lenes popularitet blant bondeungdom ble det fra midten av 1870-tallet satt i gang en slags offent­lig variant og konkur­rent - amtsskolene - etter initiativ fra konser­vative kref­ter i em­betsver­ket. Dette skoleslaget la noe større vekt på kunn­skaps­for­mid­ling, men var rettet mot den samme målgrup­pen. [21] For­holds­vis raskt ser det imidlertid ut til at mål­folket klarte å få innpass også i mange av amtsskolene. Delvis synes aktive målfolk å bli valgt som styrere, delvis ble lærere rekruttert fra folkehøysko­ler. [22]
           
Det praktiske målarbeidet måtte imidlertid utføres i lokal­samfunnet. Om Landsmå­letskulle ha muligheter til å rokke ved bokmålets mono­polsitua­sjon, måtte målfolket nå inn i skole­stuen hvor lærerne rådde grunnen. Allerede fra slutten av 1860-tallet har vi flere eksem­pler på at det ble undervist i Landsmålved "all­muge­skoler". [23] Fedraheimen fortalte i 1878 at dette var forholdsvis vanlig i Telemark, Hardanger og Gud­brandsdalen. [24] I den sammenheng var det nok av vesentlig betydning at lærerne fikk en enhetlig og bredere undervisning etter hvert som det ble stilt større krav til dem. Her var Lærerseminarene det sentrale leddet.
           
Målreisningstanken var imidlertid omstridt ved seminare­ne. På Stord, hvor målsaken synes å ha fått først og best fotfeste blant elevene, utløste den allerede i 1867 en hard og langvarig konflikt mellom elever og skoleledelsen. [25] Så sent som i 1884 ser det ut til at konflikten fremdeles på­gikk. Signa­turen "S-e." fortalte da i et brev om motstand i ledelsen, og la vekt på målsakens nasjonale funk­sjon, heller enn pedago­giske - slik vi har sett at også Fedra­heimen gjorde i denne perioden - når dette skulle forkla­res. Seminarlærerne "van­tar Klaarsyn fyr all norsk Upplysning", slik at "dei ikkje kann fata, at Sprok og Nation er eit, er jamn­gamle". [26] I tilknyt­ning til religionsdebatten i Fedra­heimen ble også seminarene beskyldt for å gjøre lærer­ne til "friten­kere". [27]
 
Målreisning og Lærerstanden
Kjell Haugland har vist hvordan lærerne tallmessig dominerte Målrørslahelt fra den første spede begynnelse på 1860-tal­let. [28] Yrkesfordelingen er her usikker og mangel­full, men inntrykket bekreftes av at dette synes å være et gjennomgående trekk helt fram til århun­dreskif­tet, hvor tallmaterialet blir noe sikrere. [29] Den samme tendensen går igjen i yrkesfordelin­gen av Det Norske Samlagets medlemmer i årene 1880, 1883, 1884 og 1885 som er vist i tabell 3. Selv om tallene hverken er representative for Sam­lagets medlemmer totalt eller for Mål­rørsla, synes det knapt å være tvil om at lærerne tall­messige var den fremste yrkesgruppen blant målfolket. [30] Med tanke på den betydning sko­le­sektoren hadde for målsaken må det være rime­lig å tillegge lærerstanden som gruppe vesentlig betydning for mål­reis­nin­gsar­bei­det.
 
           
Kap. 2.4 Skillelinjer og allianser [Del 2]
Dalhaug-Tabell-3.jpg
Læren var selvfølgelig gjen­nom undervisningen, avgjø­rende når L­and­smålet skulle spres i bonde­samfun­net. Etter stortings­vedtaket i 1878 var det opp til det enkelte skole­styret å avgjøre undervisningens målform. [31] I områder hvorLandsmå­let fikk et tidlig gjennom­brudd i skole­verket, girFedraheimen antydninger om at denne avgjørelsen kunne bli overlatt til lære­ren. Samti­dig ble læreren som formidler et binde­ledd mellom måleliten og bygde­ne, slik at han også ble ståen­de i en mellom­posisjon i for­hold til de ulike kultu­relle strøm­ningene iMålrørsla. Brev tilFedraheimen antyder at han kunne fungere som et modere­rende og forso­nende element mellom libe­rale intellektu­elle i byene og bondesam­funnet. I tillegg blir han i enkelte brev tillagt en meklerrolle i kulturelle konflikter, s­ærlig av religiøs art, i bygdesam­funnet.
           
Som bindeledd mellom stat og individ var det også lærer­ens opp­gave å formidle samfunnets grunn­leggende holdnin­ger, både til elever og lokalsamfunn. Seku­larisering av timeplanen i siste hal­vdel av 1800-tallet gir antydninger om at dette etter hvert ikke bare dreide seg om religiøse verdi­er, men kanskje like mye om det kulturel­le grunnlaget for nasjo­nen. Lærer­en fikk dermed avgjøren­de betyd­ning når samfun­nets kultu­relle erind­rin­ger skulle samles i en nasjonal synte­se. Hans nære tilknytning til målreis­ningen måtte da også ha re­presen­tert en nasjonal utfordring for stats­makten når han heller enn å være bindeledd mellom em­betsstand og bønder, kunne la målreisningens nasjonale versjon bli toneangi­vende.
           
Nå var ikke lærerne bare formidlere avLandsmålog norsk­domsideologi. Derimot er det tegn som tyder på at lærerens formid­lingsrolle virket begge veier. Av de brev tilFedra­heimensom kan identi­fiseres som sendt av lærere, gir mange inntrykk av å være en slags rapport fra et "lokal­lag", og tillegges som sådan vesent­lig betyd­ning i kommen­tarer fra redaksjonen. Det gir heller ikke et dekkende bilde å frem­stille dem som et "red­skap" for mål­folket. Om lærerne var sentrale for målreis­ningsarbeidet, så var også målsaken av vesentlig betydning for lærerstanden. For det første lå det trolig praktisk-pedagogis­ke hensyn bak engasje­mentet. Det ville tross alt være lettere å undervise på et språk bøndene i utgangspunk­tet var fortrolig med. Men ser vi på utviklingen av læreryrket på 1800-tallet kan vi også se at målreisningen kunne være av betydning for læ­rernes sosiale status.
           
I løpet av de siste tiår før vår periode utviklet lære­ren seg til å bli en stadig mer sentral person i bygden etter hvert som modernise­ringen stilte større krav til samfun­nsmed­lemmenes kunnskapsnivå. Undervisningen i barne­skolen fikk en helt ny karakter og betydning etter at "lov om allmu­ge­skolen" ble innført i 1860. [32] Behovet for lærere økte i takt med utvidelse av timeplanen og innføring av faste skole­steder. [33] Både behovet i seg selv, arbei­dets ka­rak­ter og kanskje særlig økt utdan­ning blant lærer­ne, ga yrket større status. I samme retning virket det trolig at læreren nå var kommet i eget hus, mens han tidligere hadde flyttet fra gård til gård. Omgangs­skolelæreren fikk oftest sin lønn i form av kost og losji, [34] og ble de fleste steder regnet til tjen­este­folk­et. [35] Den sosial oppgraderingen reflek­te­res også i re­krutte­ringen til yrket. [36] Mens det tidlige­re hadde vært for­be­holdt husmanns­gutter og dem som ikke kunne arbeide fy­sisk, økte nå innslaget av bondesønner betraktelig. [37]
           
Etter at læreren kom i eget hus - fikk sitt eget domene - kunne han for første gang ta opp konkurransen med presten om det åndelige lederskap i bygden. Sekularisering av timepla­nen ved at "religionsskolen" ble erstattet av et utvidet pensum, ga ham i tillegg sin egen "liturgi" - så og si. Parallelt fikk det lokale skolestyret utvidet sitt mandat. Blant annet ble det overlatt til skolestyret å bestemme undervis­ningens mål­form. [38] Slik ble også læreren brakt inn som rådgiver for sitt eget "menig­hets­råd" - for å bli værende i terminologi­en. Det eneste han man­glet for at han skulle kunne overta etter pre­sten som bonde­standens åndelige leder, var et helhetlig "bud­skap".Fedra­heimens spalter gir klare antydnin­ger om at det var dette målreisningen - med sine poli­tiske og nasjona­le implika­sjoner - kunne gi lærer­stan­den. Arne Gar­borgs nasjonale prosjekt var et program for norsklyndte bondestu­denter og seminarister.
           
Samtidig er det sannsynlig at hjemvendte, intellektua­liserte bondesønner trengte et ideologisk holdepunkt. Sosial oppgradering av lærerstanden medførte at læreren ikke lenger hadde den samme tilhørighet i det bonde­samfunnet han opprinne­lig kom fra. Arne Garborg tegner i "bondestuden­ter" et skarpt, og trolig dekkende bilde av hvordan han også hadde vansker med å tilpasse seg og bli en del av bysamfunnet. [39] I denne situ­a­sjonen kunne norskdoms­ideologien gi læreren som bygdeintel­lek­tuell en ideo­logisk platt­form, hvor han ble gitt stor betyd­ning som formidler og opposi­sjonell åndelig leder. Kort sagt; målsaken kunne gi bygdelærer­en identi­tet.
 
 
2.4.3 ALLIANSER OG SKILLELINJER
Vi innledet denne delen med å spørre hvorforMålrørsla, til tross for sterkt engasjement, ikke fikk en samlende og koordi­nerende landsorganisasjon. Forklaringen ser ut til å finnes på to plan. Indre splid gjorde at en tettere orga­ni­sasjonsstruk­tur og et enhetlig program, sann­synligvis ville aksentuert motset­ningene og sprengt bevegel­sen. Det som her er kaltMålrørsla, kan best be­skri­ves som en løst sammensatt allianse, hvor selv objektet for arbeidet -Lands­målet- var om­stridt. Samtidig ser det ut til at målfolket disponerte subsidiære, og mindre formelle kanaler til - og fra - bonde­samfunnet, som til en viss grad kunne erstatte et sentralorgan og et organisa­sjons­ap­parat.
           
Lingvistiske motsetninger, som kom til uttrykk i ulike syn påLandsmåletsnaturlige og mest hensiktsmessige utvik­ling, ser ut til å ha blitt forsterket av politiske motset­ninger. Argumen­ter mot politise­ring av målsaken - både det å arbeide politisk forLands­måletsutbredelse, og det å knytte målsaken til en be­stemt poli­tikk - ble i ordskiftet iFedra­heimenvevd sammen med argumenter for ulike politiske og ideologiske retninger. Til tross for skarpe politiske motset­ningene iMålrørslasynes det likevel å være grunnlag for å hevde at indre dyptgripende kultu­relle skillelinjer utgjorde den største utfordringen for samholdet i bevegelsen.
           
I utgangspunktet var det tale om et velkjente motset­ningsforhold mellom sekulariserte liberale byintellektuelle med en rasjo­nell livsan­skuelse på den ene siden, og tradi­sjons­bundne konserva­tive bønder på den annen. Men skillelinjer langs denne kultu­relle aksen synes delvis å krysses av, delvis å falle sammen med religiøse motsetninger mellom ortodokse pietister, tradi­sjo­nelle statskir­kelige og "friten­kere". Selv om vi også her kan ane et by-land mønster, ser de religi­øse skillelinjene ut til å gå vel så mye innen selve bondesamfunnet og mellom forskjellige bygder.
           
Målfolket synes imidlertid å disponere subsidiære kanaler til - og fra - folket som til en viss grad kunne kompensere for fraværet av et organisasjonsapparat. Disse besto for det første av de to sentrale målfora Fedraheimenog Det Norske Samlaget, som begge tok på seg oppgaver og funksjo­ner som ellers naturlig ville tilfalt en sentralorgani­sasjon. I til­legg synes flere forskjelli­ge lag og insti­tusjo­ner å gi Mål­rør­slaen form for repre­sentasjon i bygde­samfunn over store deler av landet. Hovedare­na for mål­striden og hovedkanalen til folket ser likevel ut til å ha vært skole­verket. I dette arbeidet var læreren uten tvil krumtappen, og den fremste spreder av Landsmåletog målreis­nings­budskapet. Han ser også ut til å ha vært det sentrale binde­leddet mellom mål­eliten og målfolk rundt omkring i landet, samtidig som læreren sannsyn­ligvis kunne ha en mode­rerende effekt på de in­terne motset­ningene i bevegel­sen. Både tallmessig og når det gjelder betydning, er det grunn til å hevde at lærer­standen var den fremste gruppen i det vi kan kalle Målrørslas"Kjernetrop­per", sentrale personer som sto for videreformidling av mål­reis­ningsideologien og organisering av det praktiske arbeidet på grunnplan. [40]
           
Lærerne var altså sterkt medvirkende til å giMål­rørslaet subsidiært organisasjons­apparat, uten den kommandostruk­tur og treghet og det konformi­tets­press en sterke­re sen­tralise­ring av bevegelsen ville med­ført. Samti­dig synesLands­målet, med dets nasjonale og poli­tiske implika­sjo­ner, å kunne tilby den enkelte lærer en plass og funksjon i et sam­funn i omveltning, og sosial oppgradering i form av åndelig lederskap i bygdesam­funnet. Manglende organisa­sjon ga lærene innfly­telse i utfor­min­g av strategier for det praktiske målarbeidet. Vi har også signaler om at lærerstanden som gruppe og enkelte ­lærere, fikk stor innflytelse i utformingen av målreis­nings­programmet. For måleliten i Kristiania ga den uformelle organiseringen av målar­beidet også større spillerom når program og strategier skulle utformes. Det er mye som taler for at de mest aktive mål­menn både lokalt og sentralt, var best tjent medstatus quoi organisa­sjons­spørs­målet.


[1] Haugland 1974: 148
[2] Haugland ca 1970: 181
[3] Se bl.a. Fedraheimen 5.jan.1884
[4] F.eks. overtok Arne Garborg som formann i Samlaget etter H.E.Be­rner i 1878. Garborg, Ivar Mortensson og Rasmus Steins­vik, de tre redaktørene i Fedraheimen, var alle blant leder­skikkelsene i bevegelsen. Det samme gjelder en rekke av de faste bidrags­yterne. Dessuten har flere av debattene i bladet et preg som om de skulle foregått i et medlemsblad, og de mer etablerte lederskikkelsene tar i mot nye bidragsytere som om de skulle vært nye "medlemmer".
[5] Av de 80 er 1 kalt "Velselskap", 7 "Samlag", 5 "Frams­tigslag", men slik benevnelsene er brukt i Fedraheimen, synes de å dekke samme type aktivitet.     
[6] Stein Rokkan understreker også bondevennforeningene som forløper for bøndenes politiske engasjement på 1880-tallet (op.cit.: 120).
[7] Fedraheimen 20.jan.1883
[8] Fedraheimen 6.jan.1883
[9] Fedraheimen 29.mar.1884
[10] Fedraheimen 18.aug.1883 (Stavanger) og 20.okt.1883
[11] F.eks fra Sell i Gudbrandsda­len (Fedraheimen 24.nov.1883) og fra Nordfjord (Fedraheimen 1.des.­1883).
[12] F.eks Fedraheimen 20.jan.1883 og Norsk Skyttertidende 27.des.1­883.
[13] F.eks.Fedraheimen 19.aug. og 18.nov.1882. Trussel om statskupp ble fremsatt av M.J.Monrad 7.okt.1882.
[14] For en grundig gjennomgang av lover som påvirket under­visning i barne- og videregående skoler, se Haugland 1985.
[15] Fedraheimen 8.okt.1881
[16] Holdhus og Berre 1939: 348. Se nedenfor: kap.3.4 for nærmere om folke­høy­skolens spredning i perioden.
[17] Aschehoug og Gyldendal 1983, bind 4: 405
[18] Det gjeldt særlig Vonheim i Gausdal (Chr.Bruun; 1867), Ullensvang (J.Helland; 1868), Sogndal (J.Sverdrup; 1871) Seljord (V.Ullmann; 1880) og Namdal (M.Hægstad; 1884).
[19] Fedraheimen 23.feb.1878
[20] Se bl.a. Fedraheimen 18.sep.1878
[21] Haugland op.cit.: 25
[22] Ibid.
[23] Ibid: 60
[24] Fedraheimen 16.mar.1878
[25] Haugland op.cit.: 63
[26] Fedraheimen 2.feb.1884
[27] Se bl.a. Fedraheimen 18.mar.1885
[28] Haugland ca 1970: 210
[29] Haugland 1977: 179
 
 
[30] Bare i underkant av halvparten av medlemmene i Samlaget oppgir yrke, eller kan gjennom adresse knyttes til institusjon e.l.
[31] Se nedenfor: kap.2.1.2
[32] Haugland 1985: 30
[33] Nerbøvik 1973: 44; I 1870 var det 1.500 flere lærere enn ti år tidli­ge­re, en økning på 150%.
[34] Pax 1980: 193
[35] "De rangerte neppe høyere enn vanlige tjenestefolk, og sto langt under den egentlige bondebefolk­ningen" heter det i "Den norske skoles historie" (Høigård og Ruge 1947), her sitert etter Haugland 1977: 181.
[36] I følge Jostein Nerbøvik kom 95% av elevene ved seminare­ne og lærer­skolene mellom 1875 og 1890 fra bondesamfunnet (op.cit.: 44)
[37] Gripsrud op.cit.: 137
[38] Se ovenfor: kap.2.1.2; etter Stortingets vedtak i 1878.
[39] Garborg 1986
[40] Dette Målrørslas "sersjantkorps" besto ikke bare av lærere, men de var sentrale. Det hadde vært ønskelig å kunne følge også andre grupper og personer i denne sammenheng, men en grundigere drøfting av dette spørsmålet ville krevd en inngå­ende analyse på individnivå, og ville således sprengt rammene for denne fremstillingen. Det samme gjelder en mer inngående analyse av ledelsen i de ulike organisasjonene og bevegelsene i venstrekoa­lisjonen. Særlig ville det her vært interessant å se nærmere på det for­holdet vi kan kalle overlappende leder­skap. Flere av de fremste målfol­kene var også sentrale i andre organisasjoner. Det er antydninger her til at en liten gruppe aktive menn var dominerende i flere politiske og kultu­relle sammenhenger. Hvilken betydning dette fikk for program og profil er uvisst, men det hadde sannsynligvis innvirket på holdningene i Målrørsla, særlig under forfatningskampen.