Kap. 2.4 Skillelinjer og allianser [Del 1]

MÅL OG MENINGER
MÅLREISNING OG NASJONSDANNELSE  1877-1887
 
2.4 SKILLELINJER OG ALLIANSER
 
Det er Bymannen, og det er Bonden, den fine og lærde og den som lite hev set og veit. [...] Det er just det, eit Maalblad skal arbei­de paa, freista aa semja ihop alle desse Tykkje og alle desse Menneskje, so dei kan verta eit Folk med eit na­sjonalet Sin­nelag. [1]
 
Slik beskrev Ivar Mortensson i sin første lederartik­kel, den funksjon Fedra­heimenvar tildelt i målkampen. Som vi har sett var denne forso­nende og inklu­derende linjen et program Mor­tens­son fulgte de nærmeste årene. Det var imidlertid en formi­dabel oppgave han hadde tatt på seg; å forene de ulike syn og hold­ninger blant målfolket og deres allierte. Vi skal her se nærmere på de ulike krefter og grupperinger i og rundt Målrør­sla, men jeg vil først reise et annet spørsmål rela­tert til problem­stillin­gen. Nemlig hvorfor det sterke enga­sjementet i mål­reis­nin­gsarbei­det ikke kom til uttrykk i en samlende og koordinerende sen­tral­organi­sasjon. Til tross for at det på 1870 og 80-tallet ble tatt en rekke initia­tiv for å samle målfolket, lyk­tes det ikke å bygge opp et orga­ni­sa­sjonsap­parat som kunne samle aktive og sympa­tisø­rer, utforme et enhetlig program og stå for den formelle utvelgelsen av lederskik­kel­ser. [2]
 
Lingvistiske og politiske Motsetninger
Årsaken til det paradoks at jo mer oppmerksomhet målsaken fikk i den offentlige debatten, jo fjernere syntes tanken om et mållag for hele landet å være, er delvis å finne i selve saken. Målfolket maktet ikke å gi Landsmåletenerett på å ivareta "den nasjona­le arven", men var i "konstant tevling med for­norsknin­gsret­ninga". [3]  Det var dessuten også ling­vis­tis­ke mot­setninger blant dem som støttet oppbyggingen av et norsk språk tuftet på Ivar Aasens normal. Særlig synes det å være misnøye østa­fjells med at det nye språket i det vesentlige ble dannet på grunnlag av vestnor­ske dialek­ter. Der var man helle ikke fornøyd med den dominans vestlendin­ger fikk i de ulike fora for mål­saken. [4] I tilknyt­ning til skil­let mel­lom øst­landske og vest­landske målføre var det også debatt om det nye språket burde bygge på de dialekter som lå nærmest opp til gam­melnorsk. Fedraheimen tok et klart standpunkt for at Lands­målet måtte ha en praktisk nytte­verdi og måtte legges så tett opp til datidens talemål som mu­lig. [5]
           
Som vi har sett var også politiseringen av målsaken omstridt. Motstand mot Fedraheimensradikale politiske linje ble under­støttet av motstand mot å knytte målsaken til den politiske striden, eller til politikken i det hele. Vi har også sett at målreisningen ideologisk og politisk var tuftet på motstand mot autoriteter, særlig i regjering og embetsverk. Det anti-autoritæ­re preget ble enda tydeligere senere i ti-året. Poli­tisk ga det seg utslag i innbitt motstand også mot det nye regimet. Ideo­logisk kom det til uttrykk i bonde-kommu­nali­stiske og anar­kistiske strømninger, hvor motstand mot enhver form for sentral­makt  - og dermed sentralorganisasjon - var et hoved­element. Med Kjell Haugland kan vi si at "Målrør­sla var individua­listane si rørsla par excelence". [6]
           
Det var altså sterk uenighet blant målfolket både om språkets karakter, utvikling og funksjon, samtidig som det ideologiske klimaet i målmiljøet bremset forsøk på sentralise­ring. At målfolket hadde vansker med å samle sine krefter organisatorisk skyldes imidlertid - slik jeg tolker Fed­ra­heimen- primært to andre forhold, som vil bli grundi­gere drøftet her. For det første var det innebyggd visse dyptgri­pende kultu­relle mot­set­nin­ger i mål­alli­ansen - forskjeller i de ulike gruppe­nes identi­fika­sjons- og lojalitets­rammer - som gjorde en felles organisert front utenke­lig. På den ene siden motsetninger mellom en frilynt urbankul­tur og en mer tradi­sjonsbunden og konservativ bondekultur, hvor den ene parten allerede i ut­gangspunktet var definert ut av det nasjo­nale fellesskapet. [7] På den annen side indre motsetninger i bonde­samfunnet hvor religions­spørs­målet ser ut til å ha vært av ves­entlig betydning, men også økono­miske og kulturelle fakto­rer var her medvirkende. Det andre forholdet som synes å være avgjø­rende i organi­sasjons­spørsmålet, var at ledersjiktet i bevegelsen ser ut til å ha hatt andre kanaler til disposisjon for å nå mål­fol­k i distriktet - insti­tusjoner, organisasjoner og personer som til en viss grad kunne oppveie mangelen på et eget organisa­sjons­apparat.
 
 
2.4.1 BY-LIBERALE OG BONDEKONSERVATIVE
Gar­borgs to-nasjoners læretrakk opp et markert skille mellom By- og Bygde-Norge, hvor sistnevn­te representerte det nasjona­le fel­lesskapet. For Målrørslavar by-land motsetningene hoved­skille­linjen i utviklingen av nasjonen, men begge sider var represen­tert i bevegelsen. Leder­skikkelsene i Målrørslavar, selv om de opp­rinnelig kom fra bondesamfun­net, nært knyttet til en urban kul­tur. Fedra­heimenvar ideologisk på det folke­liges side, men i praktisk politikk tok bladet oftest stand­punkt mot bøndenes egne repre­sentan­ter. Denne ideologiske tvetydigheten kan også illustreres av Arne Gar­borgs eget livsløp. Jostein Gripsrud har påpekt at Gar­borg var et eksempel på den typis­ke by-liberaler som kom fra bonde­bak­grunn, skrev om et bondesamfunnet han drømte om å vende hjem til, mens han nøt godt av, og var en del av by-kulturen. [8] Gar­borg vendte til slutt hjem - til "Knuda­heio" - men ble aldri en del av det samfun­net han opprinnelig kom fra. [9]
           
Fedraheimenløste sitt ideologiske dilemma ved å plassere seg selv i en provisorisk lærer og formidlerrolle. Bøndene skulle overta makten i landet, men "Dei maa lera den nyare parlamen­ta­riske Krigs­kunst". [10] Bladet understreket sin funk­sjon som et blad hvor bøndenes syn skulle komme til uttrykk, men "Det er so ymse slags Folk og ymse slags Meiningar som skal semjast under ein Hatt". I Fedra­heimen skulle "Den stor­kloke vennja seg til aa tala greit for Allmannen". [11] Som kunnskapsformidler og lærer skulle bla­det hjelpe bonden til å nå målet. Og "[...] Bonden kjem. Takk hava Grunnloven av 17de Mai. Stig for Stig arbeider han seg fram, no stend han alt paa Presi­dent­stolen". [12] Het det etter at Sivert Nilsen var valgt til Odels­tingpresi­dent i 1881, slik at begge tingene hadde bon­derepresen­tanter som presi­dent. Etter riksrettssaken kan det også se ut til at bladet mente at målet var nådd, at bønde­ne kunne fylle den nasjonale rollen de var tildelt. Her i landet er det "Bøndene og Lands­folket, som gjeng fremst i Striden for Fra­mstig og Utvik­l­ing", [13] het det i oppsum­me­rin­gen av striden.
           
At Fedraheimen klarte å løse sitt ideolo­giske dilemma, vil imidlertid ikke si at de kulturelle mot­setningene i beve­gelsen forsvant. Det kan deri­mot være grunn til å hevde at etterhvert som bøndene selv ble i stand til å ivareta sine interesser i politisk og kulturell forstand, ble de indre motsetninge­ne forsterket.
 
Møte med de "virkelige" Bøndene
Som vi har sett, tok Fedraheimenhøsten 1885 et kraftig opp­gjør med det nasjonal-romantiske synet på bondekulturen, men allerede i 1881 ble romantikerne latterliggjort i omtaler av "Den etno­grafiske Samlingi". I forbin­delse med bevilg­ninger til inn­kjøp av bunader skrev Garborg: "[det er] rart at dei skulle lika so godt Kledi fraa Lands­bygdi, naar dei ikkje brydde seg um Tankarne som kom deri­fraa" . [14] I 1883 fulgte Ivar Mortensson opp med å gjøre narr av intel­lektuelle som "sat i Byarne og bisnad paa alt, som dei fekk høyre [om bonde­kultu­ren]". Denne "na­tionale Ridi, som var paa Kulturlivet" hadde gavnet bonden lite, mente han. "Det er med Bonden som med Kvendi, den som held dei gildaste Talarne, han kan du lite minst paa". [15]
           
Fedraheimens oppgjør med det glorifiserte synet på bonde­samfunnet var helt i tråd både med ideologi og "tidsånden". Etter leserbrevene å dømme ble det også godt mottatt hos publi­kum. Som en leser fra Telemark skrev etter å ha blitt oppfor­dret til å ta fram igjen de tradisjonelle klesdraktene: "[...] her uppe i Fjellbygderne er det ikkje som i Utbygdene at dei hev nokon sermerkt klædedragt; dei hev kastat han fyr lenge sidan" (min understr.). [16] Det er imidlertid sann­synlig at oppgjøret forsterket de indre motsetninger i Mål­rørsla. Ved å tone ned det folkloristiske aspektet ble det lagt mindre vekt på nasjonale symbol, som hadde appell i byene. En endring av Landsmå­let fra sym­bol til et reelt språk­alternativ medførte også vesentlige endrin­ger for erklærte målfolk. Når Christo­pher Bruun i 1885 sa at "nu er det en skam at knote", så forteller det at intel­lektu­elle som ville være målmenn også måtte lære seg - og bruke - det nye språket. [17] AtLands­målet på 1880-tallet fikk et visst poli­tisk gjennomslag, virket antagelig i samme ret­ning, når aktivite­ten dermed ble dreiet fra politisk påvirk­ning mot praktisk målarbeid.
           
Fundamentale endringer i det politiske bildet fram mot 1884 var trolig med å forsterke by-land motsetningene i beve­gelsen. Bønde­nes interes­ser var tidli­gere i vesentlig grad blitt ivaretatt av andre, hovedsak­lig intellek­tu­elle og em­bets­menn, men etter­hvert ble de selv i økende grad inte­grert direkte i det politiske systemet. Først på lokal­plan, senere i Stor­tin­get. [18] En grad­vis anerkjennelse av bonde­kul­turen med­førte også økt selvfølelse i bonde­sam­funnet. Dermed ble beho­vet for å rekruttere både politiske og kulturelle leder­skik­kelser blant urbane intellektuelle antagelig redusert. Kjell Haugland har også påvist at Mål­rørslas re­krutterin­g fra by-miljøene stagnerte fra 1880-tallet, sam­tidig som opp­slutningen ellers økte kraftig. [19] Den samme tendensen ser vi også i med­lemslistene tilDet Norske Samlaget.
           
Den uttalteholdning i Fedraheimenvar å vise et realis­tisk bilde av bondesamfunnet. Men også her møter vi ofte bondekulturen og bonden fremstilt i idea­lisert form. Den norske bonden med "dette kloke sterke gud­brands­dalske Andlits­draget"som skal ta tilba­ke sin "Hus­bonds­r­ett", er en stereo­typi som dukket opp i ulike landsdelsvarianter, [20] og har­ding­felen, luren og folke­draktene som bærere av den norske kultur­ar­ven, var gjengangere i spalte­ne. [21]­­­ OgsåFedraheimens leder­skik­kelser hadde urban eller semi-urban bak­grunn, og hadde vanskelig for helt å gi slipp på bondesamfun­nets mystikk. Vi kan se at det i avmytifisering av det folk­loris­tiske grunn­laget for målreis­ningen - og da særligLands­målet som symbol - lå en kime til splittelse avMålrør­sla. Forsøk på organi­sering ville trolig ha aksentu­ert motsetningene og skapt strid både om perso­n og program­valg.
 
Liberale Strømninger i Åndslivet
Sommeren 1881 brøt det ut en intens litteraturdebatt i Fedra­heimen, delvis utløst av litteraturomtaler i Morgenbla­det, og av Fædrelandet, som hadde "Reist ein Krig mot den nye natura­lis­tiske Diktingi", fordi den skildret samfunnet som det var. Arne Garborg hevdet også at "Fædrelandet for­svarar Monar­ki­et med Nebb og Klo, det same gjer alle Pres­tar". [22] I første omgang var dette altså et oppgjør med den konser­vative pres­sen, men etter hvert kom ordskif­tet mer og mer til å dreie seg om en sak som det i høyeste grad også var delte meninger om i vens­tre­koalisjonen; nemlig dikter­lønn til Alexander Kielland. Mor­tens­son trakk ham fram som "ein fin og klaar Diktar­natur", som ga et bilde av samfunnet slik at det som var "u­sunnt og uægte, det vart so reint til Laatt og Spott under Pennen hans". [23] Kiel­land hadde "vunnet ein Plass i Skal­daheimen vaar jamn­sides med dei stør­ste". [24] Saken kom til slutt opp i Stortin­get våren 1885 etter initi­a­tiv fra Bjørn­stjerne Bjørnson og Jonas Lie, men Kiel­land hadde ertet på seg pietis­ter og andre orto­dokse kristne som i allianse med "sparer­ne" i Venstres stor­tings­gruppe, sto steilt mot det kul­tur­liberale By-Venstre. [25]
           
I debatten om dikter­lønn til Alexander Kielland allierte altså Fedraheimenseg med kultur-­liberale mot en "sin­dig ven­stre­poli­tikk basert på bønde­ne, som en garanti mot "Euro­peis­men" i åndsli­vet", som det ble uttrykt på landsmøtet da saken ble behandlet. [26] Vi ser her enda en kime til splittelse i Mål­rør­sla. I møte med bonde­sam­funnets egne utsen­dinger kom Fedra­heimen til å representere det urbane og libe­rale mot spare­poli­tikk og generell skepsis til euro­peiske kulturelle strøm­nin­ger. Etter Venstres Landsmø­te i 1885 skrev også Nils Skaar, repre­sentant fra Søndre Bergenhus om striden at det var "Ein ålmen kul­turkoli­sjon mellom det folke­lege og det fi­ne". [27]
           
At Fedraheimenpå denne måten tok et klart positivt standpunkt til de liberale kulturelle strømningene, var ikke noe nytt. Allerede i 1877 gjorde Garborg det klart at han mente åndelig åpenhet var en forut­set­ning for "aandeleg Sjølv­stende elder det, dei kallar Na­tiona­li­tæten". [28] Det liberale kulturpro­grammet ble imidlertid tydeligere uttrykt etter bruddet med venstrekoalisjonen. Både i 1886 og i 1887 trykket bladet en rekke artikler under vignetten "Um­skifte i Aands­livet i vaare Dagar". Samtidig skjedde det en interessant endring i bladets spalter. Omtaler av internasjo­nale forhold økte vesentlig, med særlig vekt på målstrid og frigjøringskamp andre steder i Europa. Fedraheimen fulgte blant annet situa­sjonen i Irland nøye. [29] Ved å plassere den norske målsaken i en interna­sjonal kontekst antydet Arne Garborg en re-ori­entering av det nasjo­nalistiske programmet. En internasjo­na­li­sering av bladets spalter medførte at det ble fokusert mindre på det unike ved hver enkelt nasjon. Nasjonalis­men fikk dermed et mindre organisk preg i tråd med den nedtoning av to-nasjoners læren som ble antydet tidlige­re. [30]
           
Garborgs internasjonale orientering etter hjemkomsten fra Paris, kom også fram i hans omtale av bøndenes representan­ter på Stortinget og bøndenes selvstendighet. Nils Skaar var "ein Heimføding, som kjen­ner seg liten mot den minste stu­dent". [31] Han og de andre bondere­pre­sentantene trøstet seg fremdeles på "Segner og Minningar fraa gamal Tid um Svart­skulen". Garborgs skuffelse over at bondesam­funnet ikke ville følge de ideolo­giske ret­ningslinjer Fedra­heimen trakk opp, pekte også - i en videre forstand - mot skuffelse over det parlamenta­riske system i det hele, et program han kom til å følge opp på 1890-tallet. [32] Allerede før for­fatningskampen for alvor brøt løs, kan det imidler­tid spo­res en viss skepsis til et repre­senta­tivt politisk system - "lite­vettar Politi­ken" [33] - hos ham som peker frem­over mot en utvidel­se av demokrati­begrepet.
           
Det er et paradoks at når bondesamfunnet ble et klarere markert inn­slag i Fedrahei­mensideologiske basis, og det ble lagt større vekt på å fremstille bøndene slik de virke­lige levde, ble avstanden til dette samfunnet tydeligere. Garborgs og Fedra­heimensplattform var det europeisk orienterte libera­le, urbane og rasjonelle samfunnssyn, mens hovedtyngden av bøndene - og deres representanter - synes å tufte tilværelsen på en mer tradisjons­basert livsform. Slik ble også Målrør­slasideologiske dilemma og det potensialet til split­telse som lå innebygget i beve­gel­sen, understreket - et trekk som trolig ville blitt for­sterket av en påtvunget sentralorganisasjon. Samtidig var det et grunnleggende kulturelt paradoks som skapte sterke indre spenninger i bevegel­sen at avmytifisering av bonde­samfun­net ga det større selvfølelse, samtidig som det understreket avstanden mellom de to hovedelementene i bevegelsen. Det bondefolket Garborg fremhevet som nasjonsbærende, ville ikke frigjøres på de ideologiske, politiske og kulturelle premisser Fedraheimenetterhvert trakk opp. Det er kanskje uttrykk for ønsker, heller enn frykt når Garborg i forbin­delse med oppgjø­ret med venst­repro­grammet i 1884 truet med at om ikke partiet valgte en annen kurs, kunne Vestlan­det komme til å løsri­ve seg alene "med sin Republikk og sine Radikalis­ter". [34]
 
Rasjonalisme og Religiøsitet
Parallelt med - og som en del av - litteraturdebatten iFedraheimen, debatteres også bladets holdning til reli­giøse spørs­mål. Fron­ter og deltage­re var i utgangspunktet de samme. Også her var i første omgang hovedmot­standerneFædre­landetogMorgen­bla­det, som våren 1882 satte i gang en intens kampanje hvor ven­stre­pres­sen, og særlig daFedraheimen, ble be­skyldt for å forsvare friten­keri. Et­ter hvert som den politiske situa­sjo­nen syntes avklart, kom imidlertid også interne motset­nin­ger til syne iMålrørsla. Religionsdebatten skiller seg imidlertid fra littera­turde­batten på et vesentlig punkt. Ordskif­tet om libe­ra­le strømninger i åndsli­vet avslørte i hovedsak mot­set­nin­ger mellom bonde­sam­fun­net i allian­se med konservative krefter i og uten­for Vens­tre­par­tiet på den ene siden, og intel­lektuel­le i byene på den annen. Reli­gionsdebat­ten viser i tillegg kul­turel­le skil­lelinjer i selve bonde­sam­funnet, etter­ hvert ut­krystal­lisert i motset­ninger mellom til­hengere av Grund­tvigs læresetninger og pietiste­ne, ellerOftedølenesom de ble kalt. Ivar Mortensson forsøkte, som nevnt, å være en brobygger mellom de to retningene, men til tross for anstren­gelsene fortsatte kristen­dom, kirken og pre­stenes mora­l å være et debattema iFedra­heimen.
           
Allerede høsten 1878 var det flere innsendere som klaget over hvordan vekkelsesbeve­gelsene spredte seg, slik at de ikke kom til ordet hverken med politikk eller målsak. Samtidig ble Grundtvigs lære gitt forholdsvis bred plass, hovedsaklig i form av opplysende artikler uten sterke propagandis­tiske innslag. [35] Under for­fat­ningskam­pen var det først og fremst statskirken som ble gjen­stand for angrep. Leserbrev fortalte om pres­ters umo­ral­ske fremferd, og hvor­dan de fra preke­stolen tok del i den politis­ke striden ved å hevde at "[...] soframt Vins­tre vann fekke med Ufred med Sverige". [36] Samtidig som de for­søkte å skremme bøndene fra å stemme Ven­stre fordi "[...] summe Vin­stre­menner skal vera Friten­kjarar". [37] I tillegg til omta­ler av ven­stre­menn som var "[...] ein ivrig Kris­ten, og hev synt det i Gjer­ningi", [38] forsvarteFedra­heimen seg med at kirken, med sine konservative holdninger, selv var skyld i"Vanntrui":
           
Fyrst Trui skal fylgja med Tidi, daa er det so, at ho maa liksom vidkast ut og verta djupare, ettersom Tiderne krav og Folketrongen aukar. Snørar dei henne inn med alle­slags gamle Band og Stegjur, so vert der trongt og usunnt og uverande. [39]
 
Fram til riksrettssaken var religionsspørsmålet vevd sammen med den politiske striden, hvor Målrør­slaog pietistene var allierte i venstrekoalisjonen. Det kan ha lagt en demper på den religiøse markeringstrangen i Fedraheimen. I 1885 var synspunktene frem­deles moderate og både avholds- og lekmans­bevegelsen ble i hovedsak positivt behandlet. [40] Det kan skyl­des at Fedraheimen var engasjert i debatten om den nye kirke­loven, hvor de to bevegelsene hadde felle interesser, om enn ut fra ulik motive­ring. Pietistene ønsket å redusere statskir­kens innflytelse. [41]­ ForFedraheimen var kirkeloven en anled­ning til å angr­ipe statskirkens autori­tet, samtidig som menig­hets­valgte prester representerte et innslag av lokaldemokrati i tråd med det politiske programmet. Mor­tenssons egen be­grun­nelse for engasje­mentet var hovedsaklig politisk:
           
Prestevals­tanken er ein politisk Tanke av første Rang. Det er same Grunnarne i denne Tanken som det var i 9de Juni­saka, Godkjenning av Hus­bondsretten Suveræni­teten aat det norske Folk . [42]
Høsten 1885 dukket imidlertid Kielland-saken opp igjen, og denne gangen førte den til full splittelse i Venstre. [43] Mot­setnings­forholdet mellom pietistene ogMålrørsla ble dermed brakt til overflaten.
           
I tillegg til at avstanden i religiøs oppfatning mellom de to bevegelsene ble klarer markert etter splittel­sen i Venstre - både i forhold til Grundtvigs læresetninger og et liberalt åndsliv - ble det nå trukket opp klare poli­tiske grenser motOftedølene.
           
Fedraheimen sluttar seg no som altid til Vinstre. Me vil arbeide for Fridom, Fremgang og nasjonal Sjølstende. Difor kann med ikkje slutta oss til det nye Vinstre, Oftedølene, som me igrunnen trur er Høgre. [44]
 
Fedraheimenble støttet av mange lesere som i mer eller mindre klare ordelag tok avstand både fra pietistenes kristen­doms­forståelse og politikk, men særlig synes Oftedølen­esgene­relle frem­ferd å vekke harme. "Mot motstandarane sine brukar dei ofte laake Midlar. Stundom tek Galskapen dei so reint at det ikkje er Meining i det", het det i et brev sig­nert "Vest­mannen". [45] Det ble også i flere brev advart mot at predi­­kan­tene kun var ute etter bøndenes penger. Samti­dig som Fedra­heimen tok et ideologisk oppgjør med pie­tistene, ble det både i redaksjo­nelle arti­kler og andre innlegg nå uttrykt frykt for at den nye kirkeloven skulle gi menighets­rådene for stor innfly­telse og føre til "Kyrkje­tukt". [46]
           
Fedraheimenunderstreket imidlertid også i 1887 at bladet var tuftet på kristen grunn, og bibeloversettelser og salme­vers forekom fremdeles - side om side med fordømmelser av enhver religiøs autoritet. På mange måter kan Fedraheimensflertydige kristendomssyn sies å avspeile Arne Garborg eget problematisk forhold til reli­gionsspørs­målet. [47] Bladet virket også langt mer vàr ­for be­skyldnin­ger om "fritenkeri" enn overfor de beskyld­nin­gene som kom i litteratur­debatten. Både Garborg og Mortensson fant det flere ganger nødven­dig å minne om Fedra­heimens krist­ne plattform: [48]
           
[...] ein Ting skal det aldri vera nokon strid um her i Bladet, og der er um sjølve den kristne Trui. Kristendo­men skal vera fredlyst her. [49]
 
Kulturelle Skillelinjer
Norskdom, åndsliv og religion synes å være komponentene når de indre kulturelle motsetninger i Målrørslaskal beskrives. Ånds­livsdebatten i Fedraheimenavslører skillelinjer langs en kulturell akse, hvor plasse­ringen bestemmes av holdninger til nye strøm­ninger i åndslivet - til et sekularisert og rasjo­nelt menneskesyn. Dette er et velkjente allmenneuro­peisk trekk, [50] men kulturelle motsetninger synes til en viss grad å utkrys­tal­lisere seg langs en religi­øse akse, hvor det kan identi­fise­res tre posi­sjo­ner. Det ene ytter­punkt besto av en urban sekula­risert intelligentsia med liberale eller direkte negative holdninger til kirken og kristenlivet. Her finner vi le­der­skikkelser i Fedra­heimen og Målrør­sla, som Arne Garborg og Ivar Mor­tens­son. På den annen siden finner vi orto­dok­se krist­ne pietis­ter. Mange av dem hadde også sympa­tier for mål­saken, [51] men hadde vanskelig for å akseptere det kulturelle og religiø­se aspekter ved målreisnin­gen. Mellom de to yt­ter­­punk­tene fin­ner vi dem som sannsynligvis utgjorde hovedtyngden av mål­fol­ket - tradi­sjo­nelle kristne med røtter i statskirken.
           
De to konflikt­linjene som avtegner seg synes til dels å være sam­men­fallen­de - liberale og sekulari­ser­te byintellektu­el­le på ene siden og konservative bønder på den annen - men samti­dig ser det ut til at når det gjelder de religiøse mot­setningene, var dette også et markert skille i selve bondesam­funnet - mellom forskjellige bygdesamfunn, avhengig av om vekkelses­bølgen hadde nådd stedet eller ikke. Dessuten er det tegn på at religionen kunne skape skillelinjer internt i lokalsamfunn. I neste kapittel skal jeg se nærmere på de sosiale og geogra­fiske konsekvenser av de kulturelle skille­linjene vi her kan skimte, men på samlet sett er det åpen­bart at i tillegg til de lingvistiske, politiske og ideolo­giske mot­setningene, så utgjorde de til dels sammenfal­lende, til dels kryssende kulturelle skillelinjene iMålrør­slaen utfor­dring for samholdet i beve­gelsen som trolig blitt for­sterket av en påtvunget sentralorga­nisasjon.


[1] Fedraheimen 6.jan.1883
[2] Organisasjonstanken var et gjennomgående tema i Fedra­heimen i hele perioden (se 12.mar.1881 og 24.des.­1887 for oppsummering av saken). Des­suten ga Vest­manna­laget i 1870 uttrykk for øn­sker om å fungere som land­slag, men fikk bare svar fra seks lokal­lag (Haugland 1970: 382; Lom, Gaus­dal, Vefsn, Jæren Kin­sarvik, Asker) Vi har også her sett at Berners initiativ i 1883 møtte en lig­nende skjebne. Først ved dan­nelsen av Noregs Mållag i 1906 lyktes det å forene målfol­ket organisatorisk, men den språk­politi­ske og ideologis­ke stri­den gjorde at helle ikke dette ble et effek­tivt instrument for målarbeidet før i mellomkrigs­tiden (Hau­gland 1985: 13).
[3] Haugland 1974: 151; Bjørnstjerne Bjørnson og "amalgamis­tene" fryk­tet at et brudd med den skri­ftli­ge tradisjo­nen kunne bli en hard påkjen­ning for det nasjo­nale samhol­det.
[4] Se f.eks. Fedraheimen 18.nov.1885
[5] Se f.eks. Fedraheimen 13.mai 1885
[6] Haugland 1971: 24
[7] Jfr. Garborgs to-nasjoners lære. Se også kap.2.1.3
[8] Gripsrud 1986: 89-90
[9] Obrestad 1991: 292
[10] Fedraheimen 2.apr.1881
[11] Fedraheimen 6.jan.1883
[12] Fedraheimen 2.apr.1881
[13] Fedraheimen 23.aug.1884
[14] Fedraheimen 16.apr.1881
[15] Fedraheimen 23.jun.1883
[16] Fedraheimen 16.aug.1879
[17] Her sitert etter Skard 1949: 81; Merkelig nok blir ikke Bruuns språk­føring kommentert av Skard.
[18] Rokkan 1987: 116
[19] Haugland op.cit.: 22. Dette ser i særlig grad ut til å gjelde topp­sjik­tet i bevegel­sen (Haugland ca 1970: 210).
[20] Fedraheimen 15.sep.1883
[21] Bl.a. føres det en illustrerende debatt i Fedraheimen høsten 1883 om hvordan bygge en lur på den mest nasjonale måten.
[22] Fedraheimen 22.okt.1881; artikkelen er ikke signert, men er høyst sannsyn­lig skrevet av Garborg.
[23] Fedraheimen 14.mai 1881
[24] Ibid.
[25] Mjeldheim 1984: 156-157
[26] Ibid: 194. Bjørnson, som var en initiativtaker­ne, var også blant motstander av Landsmålet.
[27] Ibid: 156
[28] Fedraheimen 13.okt.1877
[29] F.eks. Fedraheimen 6.aug.1887
[30] Se ovenfor: kap.2.3.2
[31] Fedraheimen 5.jun.1886
[32] Nerbøvik 1994a: 301
[33] Fedraheimen 26.jan.1878
[34] Fedraheimen 4.okt.1884
[35] F.eks. Fedraheimen 2.nov.1878 og 4.feb.1882. Se også 1.aug 1885; om "[...] korleis Grundtvigs­flokken meiner um saki [preste­valg]" av O.J.Høyem.
[36] Fedraheimen 26.aug.1882
[37] Ibid.
[38] Ibid.
[39] Fedraheimen 4.jan.1879
[40] Om avholdssaken se bl.a. Fedraheimen 30.sep.1885
[41] Mjeldheim op.cit.: 147
[42] Fedraheimen 7.okt.1885
[43] Mjeldheim op.cit.: 148
[44] Fedraheimen 4.sep.1886; signert bladst.
[45] Fedraheimen 6.aug.1887
[46] For det redaksjonelle synet se Fedraheimen 30.jul.1887
[47] Obrestad op.cit.: 10-15; Obrestad legger vesentlig vekt på Gar­borgs strengt religiøse oppdragelse for å forklare hans senere ambivalente forhold til religionen.
[48] F.eks. Fedraheimen 7.jan.1882
[49] Fedraheimen 6.okt.1877
[50] Nerbøvik 1994: 141
[51] Det var bl.a. i følge Garborg planer om et "ofte­dølsk Maalblad" (Fedraheimen 8.jan.1887)