Kap. 2.3 "Eit blad aat det norske folket"

MÅL OG MENINGER
MÅLREISNING OG NASJONSDANNELSE  1877-1887
 
Naar so mange [embetsmenn] er blitt Landssvikarar, so er det ikkje fyr di at dei er Ugjerningsmenner, men fyr di dei er heimlause Folk. [...] Steinen som Byggmeisterane vyrde lite um, hev no vortet ein Hyrnestein. [1]
 
På denne måten beskrev og forklarte Arne Garborg - på sitt sed­vanlig skarpe vis - embetsmannsregimets manglende legiti­mi­tet og "nasjonale svik".To-nasjoners lærenmedførte at em­betsmen­n var av en annen - eller uten - nasjo­nalitet. De kunne således ikke forstå betydnin­gen av det nasjonale fundamentet - norsk­dommen. Garborgs tese var grunnlaget forMålrørslasnasjo­nale prosjekt, men norskdomsideologien utgjorde et full­stendig samfunnssyn med vidtgående sosiale og politiske impli­kasjoner. Innholdet i, og utviklingen av, det nasjonale pro­grammet er temaet her.
 
 
2.3.1 "MÅLRØRSLA" OG VENSTREALLIANSEN
Fedraheimensideologiske plattform kom på trykk i første nummer. I en oppsummering i 1882 skrev Arne Garborg:
 
Me sagde ende ut, at me vilde "driva poli­tikk," og at den Politikken vart libe­ral elder Fridoms­poli­tikk. Me forkla­rad dette nærmare so, at me vilde hava "Riks­livet bygget på Bon­den. [2]
 
Fedraheimenvar blant Venstres fremste støttespillere i for­fat­ningskampen, men den nye regjeringen ble også snart utsatt for sterk kritikk av målfolket. Like etter at venstrepro­gram­met for 1885 ble presentert, tok Garborg et kraftig oppgjør med "Land­sens Vin­strestyre", som hadde satt "Den nasjonale Saki upp jamn­sides med "Haandarbeide og Legems­øvelser". Iro­nisk fort­satte han "som politisk Program vil Stråfletting synast aa vera av mindre Vigt for dei fleste", og truet med at om ikke de lokale venstre­lagene viste en annen hold­ning, måtte det dannes "eit sær­skilt Nasjonal­parti". Vens­trele­delsen ble beskyldt for i den senere tid å kunne "kap­past med Høgre i Elsk til Unio­nen", slik at det "knapt nokonstad i Norig no lengre vert ropt Hurra for Fedre­landet". [3]Fedra­heim­en opp­fat­tet tydeligvis sin egen stil­ling som fri­stilt etter at fel­lesfi­enden - Regje­rin­gen Selmer - var fjernet, men heller ikke under forfatnings­kampen la bladet skjul på avvik fra Venstre­partiets hovedlinje.
 
Politisk Program
Under tittelen "Kongedøme og Republik"høsten 1877 ble det advart i Fedraheimenmot at selv om det ikke fantes et repu­bli­kansk parti i landet så "[...] tek det likevæl til aa verta fleire og fleire Repu­blika­nare no". [4] Den anonyme innsenderen for­kla­rte også ­hvordan "[...] det kan kann vera komet so vidt paa ei liti Stund. Det er nok mange Ting her Hei­me, som det kunne vera godt aa retta paa. [...] Og Kongen vaar er -- ja han kann me ikkje tala um, for det stend i Grunnlogi, at han er hei­lag". [5] Det er ting som tyder på at innsenderen her også formid­letFedrahei­mens motiv for å gi sin støtte til republikk som styreform i Norge.
           
USA og andre "fristater" fikk tidvis bred og positiv omta­le­, men flere av artiklene i 1881 og 1882 var forsvars­taler for Bjørn­stjerne Bjørnsonsønsker om et skan­dina­visk fri­stats­for­bund, og må leses i forhold til det. [6]­ Senere ser det ut til at utspill fra konservativ side provo­se­rte fram radika­le syns­punkt. [7] Ellers varFedraheimen stort sett for­siktig både i sin kritikk av svenskekon­gen og av kongedøm­met gene­relt. Kongen og hans familie ble først og fremst fremstilt som redskap for den norske regjering og embetsverket, og det trekkes heller ikke opp klare fron­ter, hver­ken direkte mot unionen eller mot Sverige før mot slutten av ti-året.
           
Fedraheimenønsket selvsagt et brudd med Sverige, men dette synes å være en fjern frem­tidsvi­sjon, som det norske folk enda ikke var kulturelt og økonomisk modent for:
           
Svensken er ein gamall Riksmann, som hev voret med i Verdi og lært sin Politik; me er berre Jyplingar og Heim­alingar, som er utanfyr alt baade fyr og no og som er so upolitis­ke, at me gjeng her og trur paa "Studenter­ferder" og Festtalar. [8]
 
Først våren 1886 ble unionsspørsmålet drøftet grundi­gere og et politisk program for oppløs­ning av unionen ble lansert for fullt året et­ter. [9] Vi må her kunne anta at det primære målet før 1884 var å holde koalisjonen samlet, selv om nok Garborg også tidligere ønsket et systemskifte. "Konge­dømmet er just ein av dei Innret­nin­garne som i dei seinare Tider hev vortne meir og meir utslit­ne", [10] skrev han i en vurdering av stats­tilstanden i januar 1881, og fortsatte en uke sene­re: "[­...] Republikken hev mindre Humbug og Vas, større Aands­fri­dom. Dessuten er Republikken billigere og meir mo­ralsk". [11]
           
Noe tydeligere, også under forfatningskampen, var Fedra­heimensavvikende holdning i stemmerettsspørsmålet. Med refe­ran­se til både taktiske, moralske og ideologis­ke argument gikk bladet inn for all­menn stemmerett - "Um Røyste­rettsreg­lane var nokon­lunde rett­vi­se, so vilde sjølve Kristia­nia faa libe­rale Thing­menn". [12]­ Spørs­målet var omstridt i Venstre og partile­delsen kom til å føre en forsik­tig poli­tikk for å holde parti­et sam­let. [13]
           
I sosiale spørsmål ser det ut til at avstanden mellom Venstre og Fedrahe­imenvar størst. Sverd­rups alli­anse med Jaabæk for­plik­tet ham til å føre en "spare­poli­tikk" for å få bøndenes støtte i forfatnings­kampen, og sosiale tiltak kostet penger, mens Fedraheimeni hele perioden viste et sterkt sosialt engasjement. Det gjaldt i forhold til svakerestilte grupper på lands­byg­den, blant annet i en rekke artikler om husmanns­stellet og små­bøn­denes kår, [14] men bladet tok også opp situasjonen for byarbeidere. Særlig engasjerte det seg i ulike aksjoner og demonstrasjoner. [15]­ I mer generel­le omtaler av arbei­de­re og hus­menns arbeids- og livsfor­hold kan begre­pet "arbeider" tolkes til å henspeile på begge grupper. [16] Arbei­derspørs­målet ble da også karakte­risert som "kan­skje det aller stør­ste" etter at forfatnings­kampen var avsluttet. [17]
 
Målrørsla, Venstre og Moderniteten
Fedraheimens- og trolig måleli­tens - poli­tiske plattform atskilte seg altså innenfor sentrale områder fra de domi­neren­de holdninger i Ven­strepar­tiet. Særlig når det gjaldt demokra­tiske og sosiale spørsmål er det van­skelig å se at bladet kunne gjøre felles front med Sver­drup. I 1881 klaget også Garborg over at Stor­tinget gjorde for lite, var for spakt i kampen mot regjerin­gen Selmer. "Ordpoli­tikken er utbrukt; leve Hand­lingspoli­tikken!". [18] På et meget vesentlig område synes imid­lertid venstreledelsen ogFedraheimen å kunne bygge på en felles plattform. Det gjaldt statens funksjon i det moderne samfunn.
           
Francis Sejers­ted har hevdet at den konstitusjonelle striden mellom regjering og Storting i 1884, kanskje først og fremst sto om utvidelse av statsbegrepet. [19] Slik jeg tolker striden - og venstrealliansen - fremstilt iFedra­heimen er dette den vesentligste årsaken til at koalisjonen kunne sam­les.Fedra­heimen ville ha en ekspansiv stat som tok ansvar for større deler av sam­funnsli­vet. Sosialpo­litisk engasjement medførte betydelige stats­inngrep, og et brudd med det domine­ren­de liberale statssynet. For mål­folket var det nok åpenbart at et regje­ringsskifte var eneste farbare veg til økt offent­lig enga­sjement.
           
Den generelle holdningen i Fedra­heimentil det moderne samfunn var overveiende positiv og preget av frem­tids­opti­misme. Tekniske nyvinninger ble omtalt med nysgjer­righet og begei­string, og nye metoder og redskaper i jordbruk og fiske fikk bred oppmerksom­het. [20] I vår sammen­heng er det spesielt interessant at bladet i flere sammen­hen­ger koblet industriali­sering og frem­veksten av en nasjon - "[...] Me ville faa ein Indus­tri og med den vilde Rikdomen veksa [...] med Rik­domen vaks heile Landet, fekk Magt og Mod", het det i en lederar­tikkel, som fortsat­te med å understreke at uten økono­misk vekst "[...] gjeng Nasjo­nen til­slutt under". [21] Fedraheimen tilla også utbyg­ging av kommunika­sjoner - både vegbygging, dampskipsfart og jernbane­drift - vesentlig be­tyd­ning for nasjons­utvikling, og for sprednin­g av Landsmå­let. "Lat det berre koma Jarn­vegjer uppgjennom alle Fjellbygder, so fær det gode Maalet betre Aaføre", skrev en innsender under tittelen "Jarnvegjen og det nasjona­le". [22]
           
Både utviklingsoptimismen og ønsker om en ekspansiv stat var trolig drivkrefter i målfolkets allianse med Venstrepar­tiet, men til tross for at Fedraheimengjorde felles front med Venstre i forfatningskampen, har vi sett at bladet i hele perio­den sto for en selvsten­dig radikal politisk linje, og det ble oppfattet som radikalt av leserne. Mange av bidra­gene er anony­me, en innsen­der fra nordvestlandet begrun­net det slik: "Det er vel ikkje verdt aa setja Namn og Bu­stad, no me liver under eit Kampmini­ste­rium". [23] Flere ganger bekla­get også redak­sjonen at den ikke kunne et­ter­kom­me ønsker fra alle som hadde bedt om å få tilsendt Fedra­heimen i lukket om­slag. I små bygdesamfunn var forholdene gjen­nomsik­tige, og man passet på hverandre - "Her finst ingen Novem­ber­mann, men Grannen vaar, som lenge heve lest "Allmue­vennen" hev no voret nokot slin­gren". [24] Fortalte en innsender fra Vinje i Telemark i 1881.
 
2.3.2 "ANARKISK-KOMMUNISTISK ORGAN"
Fedrahei­mensradikale nasjonale og poli­tiske program kom klare­re til uttrykk etter 1884. Umiddelbart etter at riks­retts­saken var avsluttet, tok redaktøren fatt på oppga­ven å bygge en klarere ideologisk platt­form, hvor målreisningens sosiale aspekt ble et sentralt element. Først og fremst kom det til ut­trykk i en rendyrkning av det tradisjonel­le bonde­sam­funnet som mønster for fremtidsvi­sjonen; det var bøndene som skulle bringe sam­fun­net videre, de hadde allerede tatt et steg i den ret­ningen:
 
Det gamle norske frie Bonde-Samfunnet, som hadde hevat Retten sin under Innanlands-Ufreden fyr 700 Aar sidan, sette Riksrett og daa "Intelligensen" trugad med Ufred, væpnade Bønderne seg. [25]
Den folkelige profilen, med bondesamfunnet som bærer av den nasjonale arven, ble understreket av at det parallelt ble tatt et oppgjør med "Opphøgjingstiderne", som hadde idealisert leder­skikkelsene samtidig som bøndene ble "[...] set paa som ei Open­ber­ring av gamle Tider. [...] som berre kunne vera til ei grum Leike og straala for Bymannen liksom blaae Tindar langt burti Luf­ti". [26]­ Hverken Bjørnson, som hadde satt "Bon­de­livet fælt upp i Høgdi, til des at Høgdi vart so stor, at det heile ramlad ned at", eller Ibsen som var "ein fæl Tvilar og Land­øydar, som hev skru­vat sund Hovudet paa mange Folk", kunne lenger tjene som forbilder. [27] Nå krevdeFedra­heimen at fagre ord skulle bli handling.
           
Det er flere årsaker til at bladet etter at for­fatnings­kampen var avsluttet, markerte en selvsten­dig og radikal ideologiske plattform. Utløsende var nok skuffel­se over den nye regjeringen. Mål­saken fikk ikke den plass den etter mål­folkets mening, fortjen­te i valg­program­met, og det var ikke bare Garborg som reagerte. Programforslaget førte til omfat­tende resolusjons­ak­tivitet både i lokale venstrelag, lærerlag, andre organisasjo­ner og på folkemøter. [28] Dessuten ser Stortin­gets vedtak i 1878 ut til å ha gitt få kon­krete resulta­ter. [29]
           
Verre enn manglende gjennomslag for målsaken - sett fraFedraheimensideologiske ståsted - var det trolig at regje­ringsskiftet ikke førte til omfattende sosiale og politiske endringer. Med Sverdrup som statsmi­nister syntes alt å være ved det gamle. Slik Garborg, Mortensson ogFedraheimenså det, fort­satte embetsmanns- og borgerstyret under nytt navn. AtFedra­heimensselvstendige politiske profil så klart kom til uttrykk umiddelbart etter riks­rettssaken, og før venstrestyret hadde lagt fram sitt forslag til partipro­gram, er imidler­tid et tegn på at dette rett og slett skyl­des at mål­folket ikke lenger følte seg bundet av alliansen med Ven­stre. Koali­sjonen hadde nådd så langt den kunne.
           
Det agrar-kommunalistiske - og nasjona­listiske - pro­grammet vi kan skimte i 1884, hvor det folkelige og anti-auto­ritære var hoved­e­lementer, ble klarere utover i perioden, men selv om Mor­tensson med formuleringer som "[...] me vil hava Bonde- og Arbeidarvelde i Landet", [30] ikke la skjul på sin radi­kalisme, er 1885-årgangen preget av en moderat redak­sjo­nell linje, hvor Fedraheimen frem­står som et mer rendyrket mål­blad rettet mot bonde­sam­funnet, mens stoff om livsvil­kår i byer og tett­ste­der forsvant. [31] I tillegg er det verdt å trek­ke fram noen markante end­ringer sammenlig­net med tidligere årgan­ger. For det første ble det partipoli­tiske engasjementet tonet ned, og valget det året kom­mente­res knapt. Samtidig forseres det vi kan kalle det ideologiske engasjemen­tet, vesentlig. For det andre for­svant folk­loris­tiske innslag nærmest helt fra spal­tene, samtidig som symbol­bruken tones ned. [32] Som et ledd i oppgjøret med nasjo­nal­roman­tikken var det trolig ikke lenger ønskelig med glori­fiserte omtaler av bonde­kultu­ren. For det tredje økte det utenrikspo­litiske engasjementet vesent­lig. Særlig forekom mange omtaler av språk- og frigjø­rings­kamp andre steder i Europa, ofte ble de sammen­lignet med norske for­hold. Noen av dem kan også tolkes som en til­spis­sing av argumentasjonen mot uni­onen, uten at dette uttales direkte.
           
Våren 1886 ble så en klarere ideologisk marke­ring innle­det, først ved at Arne Garborg, som da bodde i Pa­ris, [33] send­te en "Anar­kistsong" - en hyl­lest til anar­kis­men - til Fe­dra­heimen. [34] Redak­tør Mor­tens­son syntes nok dette var i meste laget, for han kommenterte i en fotnote at "For­fatteren hev haft dei for Augo, som han legg denne kallege Visa i munnen på", Senere kom det brev fra Garborg som var forarget over Fedraheimens milde omtale av justisde­parte­mentets inn­dragning av Hans Jægers "Kris­tiania­bohemen". "Eg kjenner deg ikkje att Fedra­heim", skrev han, "Tegja, naar ein finn, at der er gjort ein stor Urett". [35] Men han var hel­ler ikke fornøyd med måten"Anarkist­song" var blitt presentert på. I et tilsvar i samme nummer forsvarte Mortensson seg med at han ville beskytte regjeringen mot split­telse i Venstres rekker.
           
Ut over våren trer Fedraheimenspolitisk og sosia­le program stadig klarer fram. [36] Like etter Garborgs brev tryk­ket bladet en lengre artikkelserie med tittelen: "Umskifte i Aands­livet i vaare dagar, Naturalisme. Den Nyare Historie­skrivning. Maalkunne og Folke-Politikk", som er en hyllest til radi­kale ideer og et rasjonelt moder­ne menneskesyn. [37] Inter­es­sant i vår sammen­heng, er også et ordskifte om "bondekul­tur", utløst av en artikkel av Garborg. I et forsvar for europeiske og libera­le strømnin­ger i "åndsli­vet", drøftet han begrepet "kultursam­funn" inngåen­de. Artikkelen innledes med et opp­gjør med storpar­ten av bøndene på Stortinget, samt andre fremtredende venstremenn. [38] Garborg synes å ville tone ned det markante skillet han tidligere hadde trukket opp mellom by- og bygde­kul­tur. Da Arne Garborg kom hjem fra Paris sommer 1887 og, ifølge Obre­stad, overtalte Mortensson til å gjøre Fedra­heimen til et skikke­lig radikalt blad, [39] hadde han altså alle­rede i over et år sørget for at bladets politiske profil dreide i retning av det Jostein Nerbøvik har kalt "ein sær­merkt og særnorsk agrar-nasjonal anarkis­me". [40] Noen måneder etter Garborgs hjemkomst ble det nye pro­gram­met erklært med innled­nin­gen"Vil de vera med, so heng fast [...] for no slepper dei taket alle Gamlin­gar":
 
Raat og rotet skal Rotom rivast. Ned med Kongemagt, Pre­stemagt og Svenskar og Stormannskap, Pengevelde og Bonde­gjøling!(sic) Upp med Husmenner og Arbeidarar og Smaa­folk og alt som lid Urett og Mein i den gamle Samfunds­byg­ning! Fri Tenkjing, fri Ording, fri Skuring i alle slag! Og ingen Mannamun!. [41]
 
 
2.3.3 NASJONALT PROGRAM
Det sentrale elementet i Fedraheimensnasjonale program var Garborgs tese om at landet var delt i to nasjoner. Når det nasjonale og målsa­ken knyttes til forfat­nings­striden ble det således ikke bare trukket politiske, men også nasjonale gren­ser. Regje­ringen var "unasjonal"og "ufe­dre­landsk". [42] Embets­ver­ket var "Folk som svik­tar", som ikke mak­tet å ta opp den arven de har fått etter mennene fra 1814, slik at "Fien­den var innen­lands no". [43] Fedra­heimen fikk dermed bekreftet Garborgs tese­ - "Aa kor Maal­mennene meir og meir fær Rett i den gamle Læra si, som Folk fyrr hev funnet so rar: at det i dette Landet er tvo Nasjo­nali­tetar!. [44]­
           
I forrige del så vi atFedraheimenog måleliten var en lojal støttespiller for Venstrekoali­sjonen mot embetsmanns­regimet. Vi har nå også fått slått fast at til tross for alliansen med Venstrepartiet, fremmetFedraheimeni hele perio­den et selvstendig og radikalt politisk program som på vesent­lige punkt skilte seg fra de dominerende holdninger i partiet. Etter at for­fat­ningskampen var avsluttet bleFedra­heimensradikale poli­tiske profil tydeligere, samti­dig som det poli­tiske enga­sje­mentet, etter en kortere hvilepe­riode, ble dreid vekk fra prak­tisk "fra dag til dag" politikk, over mot mer overbyggende ideologiske betrakt­ninger, med Arne Garborg som pådriver­.
           
OgsåFedraheimensnasjonale plattform ble grundigere fundert etter 1884, men den kan skimtes i hele perio­den. Når målfolket skulle finne modell for frem­tids­visjonen sin vendte de seg til "Det gamle norske frie Bonde-Samfunnet".Landsmåletfikk da både en opposisjonell funksjon mot det rådende "dan­nings­ideal", og det bandt sammen fortid og nåtid ved å vise kontinui­teten fra den gang den norske bonde var en "fri mann". Dermed var ogsåMålrørslasfunksjon som bro­bygger mellom gamme­lt og nytt, og mellom ulike nasjo­nalt orienterte gruppe­rin­ger, gitt:
           
Maalmennerne hev just Framtid for seg, dei hev ei stor Gjerning, den aa sona det nye og framande med det gamle heimslege. [45]
Teologen Mortenson mente selv at han gjorde en innsats ved å forene Grundtvigs lære med den tradisjonelle kirken. [46]
           
Valg av modell må imidlertid også ha lagt føringer på målfolkets nasjonale og politiske program. Fokusering på absolutt likhet og små selvstyrte lokalsamfunn, etter mønster av myten om det tradisjonelle bondesamfunnet, syntes å tvinge programmet i anarkistisk retning, noe som vanskelig lot seg forene med den nasjonalistiske profilen, hvor hovedelementet var nasjonen som sluttet og unik enhet. Det er her også bemer­kel­sesverdig atFedra­heimensnasjona­lis­tis­ke pro­gram ikke var rette mot unionen med Sveri­ge, men mot dansk kulturell innfly­telse. Det ble da sannsynligvis også vanskeligere å skape et klart fiende­bilde. I mangel av ytre fiender å vende frustra­sjonen mot, kan det se ut til at mål­folket derfor vendte all oppmerksomhet mot indre forhold i Norge. I utgangs­punktet gjaldt det "det gamle regimet", men etter­hvert ble skytset rettet mot flere grupper, også tidlige­re allierte i venstre­koali­sjonen.
           
Fedraheimensnasjonale program gjennomgikk således ve­sentli­ge endringer i denne perioden. Det kan forholdsvis klart identi­fiseres tre faser i argu­menta­sjonen for målsaken og for utvik­lingen av målrørslas nasjona­le engasjement:
 
(1)       Pedagogisk: Til9de juni-vedtaket - og særlig i for­bin­delse med Stortingets behandling av målsaken i 1878 - var pedago­giske argu­ment dominerende. Fokus ble i denne peri­oden rettet mot bøndene. For at de skulle kunne bli en del av det nye samfunnet, måtte de få opplæring på et språk de var fortrolige med.
(2)       Nasjonal: Under forfatningskampen dominerte nasjonal argu­mentasjon. Fokus ble rettet mot målreisningens betyd­ning for nasjonen, og nasjonale symbol og tradisjoner ble hyppig brukt i den politiske striden som et mid­del til å fenge bønder og by-liberale til støtte for kampen mot "det gamle regi­met".
(3)       Sosial: Mot slutten av perioden overtok en sosial og politisk orien­tert argumentasjon. Fokus ble igjen rettet mot bondesamfunnet, men målsetningen var utvidet. Mål­reis­nin­gens primære funksjon ble nå klarere fremstilt som det å gi bøndene anledning til å overta makten i samfun­net.
 
Det må her understrekes at inndelingen i tre faser bare be­skriver argumentasjonen iFedraheimen, men en lignende utvik­ling kan antydes også nå det gjelder de motiv måleliten selv la vekt på, selv om det synes å være større grad av kontinu­i­tet i holdninger og motiver, enn i argumentasjon. Sosial og poli­tisk-ideolo­gis­k moti­vering kan skimtes iFedra­heimensspalter i hele perioden, men det kan være tegn på at i de to første fasene var det taktisk hen­siktsmes­sig for målfolket å tone ned det sosiale engasjementet noe. Her gjaldt det ikke bare å holde ven­stre­koalisjonen samlet, men like meget å unngå split­telse i den skjøre allian­sen mellom by-liberale intellek­tu­elle og de ulike politiske og sosiale bondegrup­peringer som samlet ut­gjordeMålrørsla.


[1] Fedraheimen 8.feb.1881
[2] Fedraheimen 7.jan.1882
[3] Fedraheimen 4.okt.1884
[4] Fedraheimen 24.nov.1877; artikkelserien fortsetter også i 1878.
[5] Ibid.; innsenderen var anonym, men form og plassering kan tyde på at artiklene hadde en viss redaksjo­nell tilknytning.
[6] Se bl a. Fedraheimen 15.jan.1881; Garborg tok avstand fra begge former for skandinavisme, senere tok han også et oppgjør med Bjørnson, men han synes på dette tidspunkt å nære en viss beundring for ham.
[7] F.eks. M.J.Monrads trussel om stats­kupp (Morgenbladet 7.­okt.1882)
[8] Fedraheimen 19.jun.1878
[9] Se bl.a. Fedraheimen 28.apr.1886 og 5.feb.1887
[10] Fedraheimen 8.jan.1881
[11] Fedraheimen 15.jan.1881
[12] Fedraheimen 27.jan.1883
[13] Mjeldheim 1984: 128
[14] Se bl.a. Fedraheimen 27.aug.1881 og 24.sep.1881
[15] Se bl.a. Fedraheimen 26.aug.1882; om arbeideruroligheter i Dram­men.
[16] Se bl.a. Fedraheimen 10.okt.1885
[17] Fedraheimen 14.jun.1884
[18] Fedraheimen 5.feb.1881
[19] Sejersted 1984: 9
[20] Se bl.a. Fedraheimen 15.des.1877; om "talekrafti" (tele­fo­nen), 6.okt. ­1877; om maskiner i jordbruket, 13.okt.1877; om jordbruks­utstilling i Trondheim, 7.jul.1883; om "Eddisons snakkemaskin", 2.jan.1886; om positive virknin­ger av moderne laksefiske og turisme.
[21] Fedraheimen 8.okt.1881
[22] Fedraheimen 31.jan.1885
[23] Fedraheimen 29.jul.1882
[24] Fedraheimen 7.mai 1881
[25] Fedraheimen 13.sep.1884; "væpningen" referere til Folke­væpningssam­lagene og deres rolle som "parlamentshær".
[26] Fedraheimen 23.aug.1884
[27] Fedraheimen 23.aug.1884
[28] Se nedenfor: kap.3.1.3
[29] Det ser bl.a. ut til at det første stortingsdokumentet på Landsmål var jernbane­meldingen fra 1887 (Fedraheimen 2.jul.18­87)
[30] Fedraheimen 23.sep.1885
[31] 1885 var også den desidert største årgangen, både i antall nummer og i side­tall.
[32] Bl.a.finnes det ingen omtaler av 17de mai feiringen.
[33] Obrestad 1991: 41
[34] Fedraheimen 10.feb.1886
[35] Fedraheimen 6.mar.1886
      [36] Om dette ble utløst av Garborgs oppgjør med Mortensson er usikkert, men det skal også ha fulgt med et privat brev til Mor­tens­son i sendingen fra Paris, som oppfordret til en klare­re profil. (Obrestad op.cit.: 46)
      [37] F.o.m. Fedraheimen 6.mar.1886. Artik­kelse­rien ser ut til å være et redaksjo­nelt produkt.
      [38] Fedraheimen 29.mai 1886; Bl.a. måtte Lars Ofte­dal, Chr. Bruun og kirke­minister Sver­drup tåle kritikk.
      [39] Obrestad op.cit.: 41
      [40] Nerbøvik 1994: 149
      [41] Fedraheimen 15.okt.1887
[42] Fedraheimen 15.des.1883
[43] Ibid.
[44] Fedraheimen 7.mai 1881
[45] Fedraheimen 30.aug.1884
[46] Obrestad op.cit.: 47