Kap. 2.2 "Fedraheimen" og vetostriden

MÅL OG MENINGER
MÅLREISNING OG NASJONSDANNELSE  1877-1887
 
I Politikken må det verta Vin­stre. Der er storhopen av dei, som eit Maalblad maa sikta paa. Det tykkjest ogso høyra med for ein fullgod og sann Maalmann aa hjelpa Vinstre til aa faa burt Regjerin­gi . [1]
 
Slik svarteFedraheimenetter å ha spurt seg selv"Kvat leid Bladet bør halda seg til?". Vi får her presentert grunnlaget for den politiske profilen fram til regjeringsskiftet i 1884. Både fordi det var gjennom Ven­stre en kunne nå flest av bla­dets målgruppe, og fordi det var Venstre som var mest posi­tiv til målsaken, måtte et politisk hovedmål være å støtte par­tiet i kampen mot Regjeringen Selmer. Hvordan denne politiske profi­len kom til uttrykk i bladets spalter, og hvilke virke­mid­del som ble tatt i bruk for å nå det politiske målet, er temaet her.
           
 
2.2.1 POLITISK PROFIL
I de første årgangene fremstårFedraheimenførst og fremst som et målblad. Oppmerksomhe­ten var i all hovedsak rettet mot lærere, skole­verk og folkeopplysning. Selv om også andre emner berøres, ses disse oftest i relasjon til målsaken. Før 1880 synesFedra­heimensåledes å legge størst vekt på målsakens pedagogiske motiver. Høsten 1879 og våren 1880 kan det så spores en viss tendens til å løsrive målde­batten fra spørsmål om skole og undervisning, og somme­ren 1880 endret bildet seg radikalt. Uten at saken var videre omtalt på for­hånd, utlø­ste kongens sank­sjons­nek­ting et intenst poli­tisk engasje­ment, og Arne Garborg kastet seg inn i stri­den. I en kom­men­tar som opptok meste­parten avisen tok Garborg et opp­gjør med regjerin­gens grunn­lovstolk­ning og avsluttet med at:
 
            Ministeriet Stang hev dømt seg sjølv, til Grunns og fyr alle Tider.[...] Fraa no av forstend alle, at Leiken er Alvor; og det var all Tid norske Menns Skikk: aa gjeva aalvorlegt Svar paa aalvorleg Tale. [2]
 
De kommende år varFedraheimenførst og fremst et poli­tisk organ, og blant venstrealli­ansens fremste støttespil­lere.
 
 
Kap. 2.2 "Fedraheimen" og vetostriden
Dalhaug-Tabell-1.jpg
Tabell 1
viser emnevalg i Fed­raheimen for årgangene 1881-1883, de syv første månedene av 1884 og gjennom­snittet for de fire årene. Når det gjelder det rester­ende av 1884 og årene etter, er det vanske­lig å sammenligne fordi bladet skiftet både typer og spalte­bredde i til­legg til at det gikk over til to ut­givelser i uken. Hoved­grun­nen til at denne perioden ikke er tatt med i statis­tikken, er like­vel at det politiske stof­fet i bladet fullstendig skiftet karakter. [3]
           
Å måle seg fram til en redak­sjonell linje ved hjelp av meter­stokk har selvsagt sine betenkelig­heter. En teksts betyd­ning lar seg ikke avgjøre av omfang alene. Dessuten vil kate­gorise­ring av stoffet nødvendig­vis medføre kom­pro­misser, særlig skapte fortel­linger av ymse slag pro­ble­mer her. Ved siden av å sku­lle un­der­hol­de, har de fles­te et politisk og mo­ralsk bud­skap, men de blir holdt utenfor den politisk-kul­tu­relle inn­delin­gen. De fleste his­toriske frem­s­til­lin­ger har også en po­li­tisk dimensjon, men er plas­sert i ka­tego­rien "kul­tur". Det må tas med i betraktnin­gen ved vur­de­ring av tallene.
           
Til tross for me­todiske betenke­ligheter er tallene så klare at de kan gi et bilde av de signa­ler Fedra­heimenønsket å formidle til sine lesere. Over 22% av alt stoff behand­let stri­den om kongens vetorett og riks­rettss­aken mot Regjeringen Selmer. Samlet opptok det rene poli­tiske stoffet nær­mere 2/5 av spalte­plas­sen, mot 1/4 for stoff som omhandlet kultur­spørs­mål. Etter­ hvert som den politiske striden til­spis­ses, fikk i tillegg de fleste kulturelle artikler en brodd mot regjering eller embets­verk. [4]
           
Etter at forfatningskampen var avsluttet, bleFedra­heimenigjen først og fremst et målblad noen år, men profilen var likevel markert annerledes enn før 1880, noe jeg vil komme grundige­re tilbake til senere. I denne sammenheng skulle det være til­strekkelig å nevne at mens den pedagogiske vinklingen på målstoffet var fremtre­dende de første årene, ble nå mål­strevet knyttet nærmere og mer eksplisitt til bøndenes sosiale frigjøring.
 
Målsaken og Vetostriden
Praktisk målarbeid og prinsipiell debatt om hvordan det ufer­dige skriftspråket skulle utvi­kles, fikk en over­raskende be­skjeden plass i Fedraheimenetter 9.juni-vedta­ket. For­tel­linger og arti­kler på Landsmåleller dia­lekt, var nok ment å ha en opp­dragende og språkfrem­mende ef­fekt sammen med bokmel­din­ger og artikler om littera­tur på "norsk", men de hadde, som nevnt, også en politisk dimen­sjon. Inntrykket av et all­ment-politisk engasjert blad stadfes­tes og forkla­res av målsakens plassering i det politiske bil­det - "Maalsaki er vaar største politiske sak". Vetostriden ville snart være glemt, men "Par­ti-stri­den kjem til aa halda paa", mente Ivar Mortens­son i opp­summeringen av stortingsvalget i 1882. I den sam­menheng understreket han at målsakens politiske betydning - "I det store hev Vin­stre vunnet, der som dei talar mest Norsk". [5] Mortens­son var ikke alene om å vurdere målsaken som et av de parti­skil­lende spørsmål. I en rekke sammenhenger fremheves målreisnin­gens politiske implikasjoner. Særlig i den omfatten­de organi­sa­sjonsdebatten kan leden­de krefter blant målfolket tolkes i retning av at det primære siktemålet med landsmåls­arbeidet under forfatningskampen var av politisk art.
           
Høsten 1883 tok statsrevisor Hagbard E. Berneriniti­ativ til opprettelse av et landsomfattende målsam­lag. Han mente målsaken var kommet så langt at den hadde "vortet eit prak­tisk Spursmaal", slik at en nå måtte "hevda Plassen for det norske Folkemaal [...] baade i den lægre og i den høgre Sku­len". [6] Det var trolig flere årsaker til utspillet. Berner var orga­nisa­sjonsmann og sto bak det første mållaget i Kristi­ania. Han var medvirkende i dannelsen av Norsk kvinnesaks­fore­ning og mållag, ven­strelag og folkevæpni­ngssam­lag flere steder. Et målsamlag for hele landet var trolig et nærlig­gende virke­middel for ham når: "Det er eit norsk Maal for heile Landet me, treng um". [7]
           
Tidspunktet indikerer imidlertid at den politiske striden var en utlø­sende årsak til utspillet. Berner skrev også at: "Vetotanken kunne aldri hava voret framboret paa norskt Maal­føre, for den er inkje skyld med dei djupaste Røter i Fol­ket". [8] For ham som venstre­mann, var det trolig viktig å få en størst og bredest mulig sammensatt målorganisa­sjon som Venstre kunne dra nytte av, uten at den var en del av partiap­paratet. Da ville en også kunne dra med seg dem som var skep­tisk til politise­ring av målsaken, noe som var omstridt blant målfol­ket. I en artikkelserie i Fedraheimen høsten 1883 under titte­len "Nokot um Maalarbei­det", ble det pekt på de forde­ler målsaken hadde av den politiske striden: "Politikken hev voret oss til Fram­hjelp, lat oss nytta honom meir! lat oss take Tidi som ho er og suga henne som me best kann". [9] Dette synspunk­tet pro­vo­serte fram reaksjo­ner. Den politiske vink­lin­gen ble av flere beskyldt for å skade målar­beidet. Både ved å ta oppmerk­som­heten vekk fra målsaken - "Ute millom Folket vert Maalsaki støytt til Sides Fyre Poli­tikken" - og ved at "Faren ved aa verta for einsideleg poli­tisk" skulle støte vekk "gode Maal­menn". [10] Flere ville heller ha en upoli­tisk organisa­sjon, for "Maal­stræve gjeld os alle, Høgre, Venstre, By og Bygd". [11]
           
Berners utspill fikk ingen organisatoriske konsekvenser. Et bredt sammensatt møte i Kristiania i desember resulterte i at saken ble utsatt på ubestemt tid, etter forslag fra Arne Garborg. I Fedra­heimenble forslaget avmålt mottatt. Det ble ikke direkte kritisert, men vekket heller ingen begeist­ring. Mortensson mente at "Me maa arbeida tilsammen, og det gjer me, naar alle me, som hev full Interesse av det, sler oss ihop i Samlag", men saken måtte for­beredes bedre ved at "Ein Mann gjer eit Uppha­vstak, granskar Saki og legg henne tilret­tes". [12]
           
Når Fedraheimenvar lunken til Berners mål­organisa­sjon, til tross for at den ville fått med seg en rekke innflytel­ses­rike menn både på Stortinget og ellers, og dermed gitt en direkte kanal til politiske beslutningsorgan, kan det tolkes på flere måter. Garborg beklaget allerede i 1879 at det ikke fantes et eget målparti, men uttrykte samtidig frykt for konsekvensene av en samling av målfolket, når "[...] Maalmen­nerne er so sterkt usamde som dei er. [...] Skulde ein samla dei, maatte ein skriva eit Blad, som ikkje arbeidde fyr nokon ting". [13] Berner ga dessuten i sitt utspill uttrykk for at det primære var å samle så mange målfolk som mulig. Innlegget hadde således også adresse til tilhengere av fornorsknings­linjen, og en språklig sammen­smel­ting var utenkelig forFedra­heimen. Men hoved­grunnen var trolig at redaktøren mente målar­beidet måtte knyttes direkte til ven­streor­ganisa­sjo­nen. Bare da kunne målfolket gis den politiske posisjon de burde ha som med­spil­ler for å velte regje­ringen. Debatten gir også antyd­ninger om at ledende personer iMålrørsla hadde en fremti­dig ny regje­ring i tankene når de insisterte på at mål­arbeidet måtte drives i Venstre­partiet.
 
Fedraheimenog Vetostriden
Tabell 1 viser hvordan emnevalget i Fedraheimen endret seg de fire årene. Det politiske stoffet var mest dominerende i 1881 og 1884, med hovedvekt henholdsvis på 9ende juni vedtaket og riksret­tsdom­men. I figur 1 er emnevalget frem­stilt kvar­tals­vis. Her understrekes det ytterligere hvor­dan det poli­tiske stof­fets omfang og oppmerksomhet fulgte den politis­ke striden.
 
Kap. 2.2 "Fedraheimen" og vetostriden
Dalhaug-Figur-1.jpg
           
Våren 1881 debatteres fre­mde­les9de juni ved­ta­ket, men i løpet av somme­ren gled de­batten mer over til å dreie seg omkongens ab­so­lutte veto, blant annet i en usignert ar­tik­kelse­rie kalt"Ut­g­reidi­ngi um Ve­to­et", og"Det Aschehoug­ske P­rin­sipp"av Aasmund Olav­sson Vin­je. Sistnevnte fortsat­te i 3. kvartal 1882, hvor også debat­ten om å reise riksretts­sak mot regjerin­gen kom i gang. Sammen med kommen­tarer til valget i 1882 dominer­te den fram til vedtaket i Stortinget 23. april 1883, og kom igjen mot slutten av det året, for å vare fram til regje­rings­skiftet i juli 1884. Da fikk også de andre elemente­ne i riks­retts­saken -bevilgninger til folk­evæpnings­samla­gene og jern­bane­saken - en viss opp­merksomhet.
           
Fedraheimenshoved­motstander var Regjeringen Selmer. Gjen­nomsnitt­lig 30% av alt stoff inneholdt direkte kritikk av den etablerte politiske eliten, ho­vedsak­lig gjaldt det regje­ringen. [14] Dette toppet seg i 1881 og 1884, hvor prosen­ten nærmet seg 40. Uttrykk som "Bakstræ­v­erne", "Ene­velde­par­tiet", og "Frimurerpartiet" gikk igjen i omtaler av Høy­re, og en fast spalte var: "Er det alvor?", hvor det ironi­seres over utspill fra regje­ring og embetsmenn. Under tittelen "Kva drygjer dei etter?", i sitt siste nummer som redaktør skrev også Garborg: "Sein maa den norske Styringi vera til aa tenkja og enda seinare i Gjera­fare". [15]
           
Embetsstanden ble angrepet både for å være for nært knyt­tet til kongen, for å være "Landssvikarar"­ og for udu­ge­lig­het - "Det spøk­jer i Departementskontori, som me veit. Alle­slags daude Former og daude Tankar gjeng att der som Draug og Skr­ymt". [16] Særlig i Garborgs tid som redaktør, florerte også småspark til enhver form for samfunnsautoritet. Regje­ringens tre forsvarsbasti­oner; Det juridiske fakul­tet, preste­sta­nden og høyere offiserer fikk særlig gjennomgå. Kongen var bare et redskap - "Det er Embetsmakti, dei vil styrka, og Kongen skal vera ein Hallings­mann, som nikkar, berre dei dreg i Traa­den". [17]
           
Det er her bemerkelsesverdig atFedraheimeni hele denne perioden hverken markerte front mot den svenske statsmakten, eller klart ga uttrykk for motstand mot unionen. I for­fatnin­gskampen fremsto avisen først og fremst som et venstre­organ. Både i politiske kommentarer og ved at organisasjons­debatten ble gjort til et spørsmål om tilknytning til Venstre­partiet, ga bladet leserne forståelsen av at både for målsaken og for nasjonen var regjeringsskifte den sentrale saken. Hvor stor betydningFedraheimenhadde som politisk organ for oppo­sisjo­nen, er ikke undersøkt, men sannsynligvis var et annet aspekt ved målsaken fundamentalt for legitimeringen av oppo­sisjonens maktovertakelse, nemligLandsmåletog norskdomside­ologien som forval­ter av historisk kontinuitet.
 
 
2.2.2 KAMPEN OM DEN NASJONALE ARVEN
 
            Det finst i seinare Tid Bakstrævarar, som  forstend at Norsk­domen meir og meir vert ei "Makt i Folket" endaa dei ikkje forstend, kva Samanheng han hev med Fridomen. Desse Bakstrævs­mennerne hev difor stundom prøvt aa vera nasjo­nal dei og, so godt dei kunde; for dei har sett, at det maatte til for den som i Lengdi vilde vinna Tiltru her i Lan­det. [18]
 
Et av de mest fremtre­dende trekk ved Fedraheimeni denne perio­den var bruken av nasjonale symbol i den politiske debat­ten. Det synes å være av fundamental betydning for opposisjonen og tilegne seg monopol på dem, noe som kan tolkes som et signal om at forfat­nings­kampen ikke bare var et spørsmål om politisk makt, men like mye om nasjonal konso­lidering. I hvilken grad måleliten var seg dette bevisst er usikkert, men det er åpen­bart at Arne Garborg - som trolig sto bak den artik­kelen sitatet er hentet fra - i sin raljering med den politiske høyre­siden, aksep­terte at det nasjonale kunne være et politisk virke­mid­del. Forklaringen på at regje­ringen ikke nådde fram med sin nasjo­na­le argumen­tasjon, var at "Bak­stræv­eran­e ser ikkje den histo­riske Saman­hen­gen". [19]
 
Nasjonale Symbol
Selve det nasjonale symbolet for et land er flagget. For Norges vedkom­mende var dette et sårt punkt. Flagg­saken ble tatt opp flere ganger i Stortinget uten å få noen endelig løsning. I 1878 foreslo Berner å fjerne unions­merket fra handels­flag­get, noe som vekket skarpe reaksjoner fra sjømanns- og han­dels­foreninger. Ved denne frontdannelsen ble flaggsaken også en del av stri­den mellom Stor­ting og regje­ring, med det rene flagget som symbol på kampen mot høyrekrefte­ne. I Fedra­heimen understrekes dette jevnlig både i redaksjonelle omtaler og i brev. [20] I Rauland (Vinje) ble det for første gang i 1884 holdt fest 17de mai på den nye skyte­banen. "Eit fa­gert, reint norsk Flak" var en "Gjentegaave" til dagen, og det "var skote betre enn vanleg; truleg fordi det var 17de Mai". [21] "For fyrste gong samla [me] oss til Fest paa 17den Mai", het det fra Skafsaa (Tok­ke), hvor det også ble rappor­te­rt om "rene flagg" og skyt­ter­lag, [22] og i et brev fra Trun­dal i Setes­dalen ble det for­talt at da trontalen ble lest fra kirke­bakken, "vart det reine norske Flagg heisad eit Stykkje ifraa". Hele bygden samlet seg under flag­get, og da opplesingen var over ble det ropt "lenge leve Sver­drup" og vedtatt en resolu­sjon mot ta­len. [23] Fedraheimens omtale av 17de mai­fei­ringen i Kris­tia­nia i 1881 tyder også på at flaggsaken var viktig for bladet: "Heile Byen flaggad. Ar­bei­dersamfundet og andre endaa med reine Flagg". [24]
           
17de maiog Henrik Wergelandble også brukt for å fortel­le at Venstre og det nasjonale var synonyme. I forkant av grunnlovs­feiringen i 1881 var det intens debatt om Bjørnson skulle få tale ved avdukingen av Werge­land-monumentet, og hele mai er i Fedraheimenviet Werge­land, striden og den "Den fagraste Festen nokon kunne sjå". [25] Om"November­menn", som ikke ville ha Bjørnson som taler, het det"[...] og så biller desse Folk seg, at dei har Rett til aa vera med aa halda Fest for Henrik Wergeland". Det levnes heller ikke tvil om hvem som skal videre­fø­re Wergelands nasjo­nale verk. Det var bonden som sto i spissen for den nasjonale reisningen, og det var bonden som hadde rett og plikt til å viderefø­re den nasjona­le arven:
           
Norigs gamle Merke, Merket hans Magnus Barfot skal visa seg paa nytt ved Wergelandsfesten. [...] og kven som skal bera dette? Det skal Norigs Bønder.[...] det vert fyrste Gongen Norigs Bønder kjem til aa stiga fram fullt jamn­sides Byborga­rane . [26]
 
 
Grunnloven og Historien
Leiv Mjeld­heim hevder at forfatningskampen - som først ble fremstilt av venstre­opposisjonen som en kamp mellom folkemakt og embetsmakt - etter­hvert kunne fokuseres om herredømme over grunnloven. Det ga den, i følge Mjeldheim, et klarere og mer forståelig inn­hold. [27] I Fedra­heimens spalter var grunnlo­ven et hedersord som om­fattet demo­krati og nasjonal frigjø­ring. Veto­striden ble sammen­lig­net med 1814: "[Det er] den store Stri­den fraa 1814 upp att. Eine­velde og Provins­tankar paa den eine Sida, Fridom og Norskdom paa den andre", het det i en opp­sum­mering av stri­den om 9de juni vedtaket. [28] Embetsstanden hadde også svik­tet. Den var blitt for nært knyttet til sven­skekon­gen, slik at "Fienden var innen­lands; i so maate var Vilka­ari verre enn i 1814". [29]
           
Vetostriden ble også gitt røtter i norsk storhetstid i en artikkelserie kalt"Eit og annat um Stor­tings-valet":
Fyr yver 700 Aar sidan fekk geist­lege og verdslege stor­menner Yverhand i Norig. Daa reiste det seg ein Flokk, eit demokratisk Parti, under Haakon Herde­breid. [30]
Artik­kelen fortsatte med en sammenligning av Kong Sverres Birke­beinere og Johan Sverdrups Venstre, hvor den poli­tiske elite i begge tilfeller ble fremstilt som fiender av Norge og demokra­tiet. Det er heller ikke tvil om hvor inspirasjonen til sammen­lig­ningen kom fra:
           
Naar ein les Sars: "Historisk innledning til Grunn­lo­ven", kann ein aldri tvila paa, at det er ei heil, sam­feld Utvikling fraa Sverres Tider.[...] Aa setja eit absolutt Veto mot denne 700-aars-straumen vil berra demma upp Vatnet fyr ei stund. [31]
 
I flere lignende fremstillinger plasseres grunnloven og veto­striden i en historisk kontekst som for­teller hvem som hadde retten og moralen på sin side, og hvem som kom til å vinne. Ved å sikre seg monopol på bruk av "nasjonal­helligdommene" i sin politiske argumen­tasjon fikk opposisjonen legitimert sin rett til å "arve" nasjonen. I Eric Hobsbawms termi­nologi kan vi si at det ble skapt - og brukt - en rekke nasjo­nale symbol og tradisjoner for å bygge opp lojalitet i befolk­ningen. Med dette ble det også trukket klare nasjonale grenser mot embets­mannsregimet, samtidig som symbole­ne kunne samle en sam­men­satt allianse.
 
Målsaken som Samlingsmerke
Det fremste eksempelet på en "skapt tradisjon" - i Eric Hobs­bawms terminologi - erLandsmåletselv. Det ble ved valg av spesiel­le dialekter knyttet til historien­, noe som gjordeNorsk­doms­rørslatil den rette arvtager til "Norges­veldet". Samti­dig ga detteLands­måletet ideolo­gisk aspekt ved drøm­men om en samling av landet på tvers av fjell og daler. Slik pekte det mot en lykke­lig fremtid for nasjonen. For Venstre må landsmå­let ha egnet seg godt som samlende symbol for en sam­mensatt koalisjon.
           
Bøndene hadde i liten grad økonomiske fellesinteresser. Til det var næringsgrunnlaget i de forskjellige distriktene for variert. De politiske inter­esse­ne varierte også med bruks­størrelse og sosial struktur, [32] men et felles språklig grun­n­lag kunne samle dem og skille dem fra den politiske og kultu­relle eliten. Liberale bybor­gere - som også var en vesentlig, om ikke like tallrik, del av koalisjonen - hadde i enda mindre grad felles økonomiske og poli­tiske inter­esser med bøndene. Bondekulturen, og da særlig språket, kunne her frem­mes som mytisk bærer av kulturarven, slik at det kunne skapes en allianse på tvers av regiona­le skillelin­jer og by-land motset­ninger.
           
Dette ble trolig for­ster­ket av Målrørslasmanglende organ­i­satoris­ke styrke og sentrali­tet. Det ga den et folkelig og demokra­tisk preg som kunne fenge ideolo­gisk i byene samti­dig som det skapte en flertydig og dermed smidig ideolo­giske platt­form. Som jeg skal komme tilbake til, hadde bevegelsen også subsidiære kommunikasjonskanaler til rådighet. [33] Ved at vens­tre­beve­gelsen tok opp i seg mål­saken, kunne disse som ellers var vanskelig til­gjen­gelig, stilles til Venstres dispo­si­sjon. Med sitt mer sentral­styrte organisa­sjon­sapparat hadde de andre motkul­turelle bevegelsene et langt snevrere nedslags­felt, og var trolig også vanskelige­re å ta i bruk i poli­tisk agita­sjon. H. E. Ber­ner var også opptatt av målsakens sam­lings­funk­sjon da han tok opp organisa­sjonsspørsmålet. Han understreket her at: "I en stridens Tid er det især af Vigtig­hed at frem­hæve, hvilken samlende Magt Moders­maalet øver". [34] Alt tyder på at også Ven­stres ledelse var bevisst målsakens betydning for koalisjonen.
 
 
2.2.3 MÅLSAK OG POLITIKK
IFedraheimenble norskdommen og det nasjo­nale dyrket med nærmest religiøs glød. Det synes samtidig klart at denne "til­bedel­sen" var avhengig av en rekke "avgudsbilder" i form av ulike nasjo­nale symbol med større eller mindre grad av histo­riske røtter. Dersom vi skal holde hos til Eric Hobsbawms terminolo­gi og forståelsesrammer, vil det være nærliggende å antyde at man her forøkte å skape en "en sivil reli­gi­on". I alle tilfel­ler synes det åpenbart at nasjonale symbol og tradisjoner var sentrale politiske virkemidler i forfatnings­kampen.
           
For venstreopposisjonen var symbolene effektive i den eksterne grensedragningen. Ved at partiet skaffet seg mono­pol på bruken av dem, kunne de politiske maktha­verne fremstilles som "unasjonale". Når nasjo­nale symbol også kunne gis histo­riske røtter, ga det opposisjonen den legiti­mitet som var nødvendig for et regimeskifte. Sammenlig­nin­gen mellom kong Sverres Birkebeinere og Johan Sverdrups Ven­stre er illus­tre­rende i så måte. Venstre gjorde dessuten krav på å være grunn­lovens beskytter og dermed arvtaker etter generasjonen fra 1814. Også det var med på å avklare frontlinjene. Samtidig hadde fokus på herredømme over grunnloven sannsynligvis den effekt at striden ble enklere å forstå og ta stilling til for folk flest. Sammen med den følelses­ladde bruken av andre nasjonale symbol, var dette trolig med på å skjerpe både mot­set­ninger og engasjement.
           
Landsmåletvar også et egnet virkemiddel til å trekke opp grenser mot regjering og embetsverk, samtidig knyttet tanken om språket som nasjonsbestemmendeLands­måletdirekte til en felles fortid - og fremtid. Som symbol varLandsmåletimidler­tid av minst like stor betydning for samling og samhold in­ternt i venstre­koali­sjonen. Et felles språklig grunnlag kunne dekke over sosiale og regionale motsetninger i bondesamfunnet, mensLandsmåletsom symbol på bondekulturen, kunne skape et mytisk grunnlag for en allianse på tvers av by-land motsetnin­ger.
           
Det er således ingen tvil om at vi i forfatningskampen ser en omfat­tende bruk av symboler og historiske tradisjoner. I hvilken grad deltagerne var seg symbolbruken bevisst er imid­lertid ikke like klart. Både Jens A.Seip og Leiv Mjeldheim synes å være av den oppfat­ning at den politiske eliten hadde et bevisst forhold til det nasjonale som et vir­kemid­del i den politiske kampen, at Venstre tok i bruk målsaken for å nå sine politiske mål. Det kan her trekkes en linje til Eric Hobsbawms tradisjonsskapingskonsept, hvor hovedtanken jo er at den politis­ke eliten lot skape, og brukte, nasjonale tradisjoner og symbol for å knytte samfunnsmed­lemmene følelsesmessig til staten, eller som i dette tilfellet, i første omgang til opposisjonen.
           
På den annen siden hevder Kjell Haugland at det var klart for målfolket at uten et systemskifte ville de aldri makte å rokke ved bokmålets monopolstilling. [35] De innledet der­for tidlig på 1880-tallet "ein systematisk press­politikk andsynes Ven­strepar­tiet for å få gjennomført vidtgå­ande krav om fram­hjelp til landsmå­let". [36] Hauglands synspunkt kan un­der­bygges av organisasjonsdebatten i Fedraheimen, hvor det tyde­lig kommer fram at vesentlige deler av mål­eliten mente det var de som brukte den politiske striden og Venstre for å nå sine mål.
           
Det ene utelukker selvsagt ikke det andre, men nårFedra­hei­mensintense parti­politiske engasje­ment var konsentrert til forfat­ningskam­pens avsluttende og avgjørende fase, tyder det på at målfolket i det minste hadde selvstendige politiske ambisjoner. Tatt i betraktning at majoriteten av ledersjiktet iMålrør­slaogså var aktive og fremtredende venstremenn, er det etter min mening, vanskelig å se hvordan målfolket kunne akseptere bare å være en brikke i det politiske spillet.
 

 



[1] Fedraheimen 6.jan.1882
[2] Fedraheimen 5.jun.1880
[3] Se nedenfor: kap.2.3.2
[4] I 1883 var det blant annet flere artikler om "bonde­kultur", hvor jordbruket og bøndenes betyd­ning for landet understrekes, ofte sammenlignet med den ubety­delige rolle embetsverket spilte. Se bl.a. Fedraheimen  2.jun.1883.
[5] Fedraheimen 13.jan.1883
[6] Innlegget, som opprinnelig var trykket i Dagbladet, ble gjen­gitt i Fedra­heimen 22.des.1883
[7] Ibid.
[8] Ibid.
[9] Fedraheimen 13.okt.1883
[10] Fedraheimen 24.nov.1883
[11] O.J.Høyem i Fedraheimen 23.feb.1884
[12] Fedraheimen 5.jan.1884
[13] Fedraheimen 13.des.1879
[14] Her er også inkludert artikler som i tabell 1 er plassert under kultur­stoff, men som er kritikk av regjering og embetsverk.
[15] Fedraheimen 30.des 1882
[16] Fedraheimen 22.apr.1882, se også 8.jan.1881
[17] Fedraheimen 2.sep.1882
[18] Fedraheimen 25.jun 1881
[19] Ibid.
[20] For redaksjonens syn i flaggsaken, se Fedraheimen 8.mar.1879.
[21] Fedraheimen 14.jun.1884
[22] Fedraheimen 30.jun.1883
[23] Fedraheimen 9.sep.1882
[24] Fedraheimen 21.mai 1881
[25] Ibid.
[26] Fedraheimen 7.mai 1881
[27] Mjeldheim 1984: 40. Se også Østerud 1984: 171
[28] Fedraheimen 8.jan.1881
[29] Ibid.
[30] Fedraheimen 20.jan.1883
[31] Ibid.
[32] Mjeldheim op.cit.: 187
[33] Se nedenfor: kap.2.4.2; det gjaldt bl.a. lese- og samtalelag, folke­høy­skoler, allmugeskoler og folkevæp­nings­sam­lag.
[34] Fedraheimen 12.jan.1884
[35] Haugland 1985: 188
[36] Haugland 1974: 149, se også Haugland 1980: 21