Kap. 2.1 Målrørsla

MÅL OG MENINGER
MÅLREISNING OG NASJONSDANNELSE 1877-1887
 
Kapittel 2
POLITIKK OG KULTUR 
 
Det ligg i sjølve Maaltanken, dette," skreiv me; "Bonde­fol­ket maa ar­beidast upp, so det heilt kann taka ved den Magti, som det etter Landsens Lov og Rett skal hava. [1]
 
Slik formulerte Arne GarborgFedraheimensmålpolitiske mani­fest i 1882, med referanse til den programerklæring han kom med i først nummer av bladet i 1877, og den linje bladet hadde holdt seg til de fem årene det hadde vært i drift. Han lar det dermed ikke være tvil om hverken politiske, sosia­le eller nasjo­nale siktemål med målreis­ningsarbeidet. Hvordan disse ulike aspekt ved målsaken ble formu­lert iFedra­heimenog hvilke virke­mid­ler måleliten tok i bruk for å få fram sine meninger og nå sine politiske og nasjonale mål, er temaet for dette kapittelet.
 
I den andre delen av kapittel skal jeg vurdereFedra­heimenog målfolket engasjement i den politiske striden fram til regje­rings­skif­tet i 1884. Her vil forholdet mellomMålrør­slaog venstre­koa­li­sjonen stå sentralt. Dernest vil innholdet i bevegelsens politiske og nasjonale program bli drøftet nærme­re. Til sist skal vi se på de ulike grupperinger i og rundt bevegelsen. Her vil det være sentralt å få fram sammen­fallende og motstriden­de interesser blant målfolket. Først i dette kapittelet vil jeg imid­lertid gi et grovt riss av de samfunns­messige rammene for, og den tidli­ge utviklingen i, målreisningen.

2.1 "MÅLRØRSLA"
 
Målreisningsarbeidet i Norge er uløselig knytte til Ivar Aasens navn, men det var også en del av en bredere nasjonal "vekkelse" fra 1830-tallet - "det nasjona­le gjen­nom­brud­det". Samtidig må samling av målfolket og de mange organiseringsfor­søkene også ses i sammenheng med et allment trekk ved samfun­net i siste del av forrige århun­dre, nemlig utviklingen av landsom­fattende kulturelle og politiske foren­in­ger, eller "assosia­sjoner" som de ble kalt. Før vi går nærmere inn på det nasjo­nale aspektet ved målreis­ningsarbeidet - som også synes å være et sentralt element hos de første pionerene - skal vi derfor se litt på de samfunnsmessige rammene for målreis­ningen.
 
 
2.1.1 "ASSOSIASJONSÅNDEN"
Den omfattende foreningsveksten på 1800-tallet hadde først og fremst sitt utspring i at strukturelle forutsetninger i sam­fun­net endret seg, slik at utvik­lingen av private og fri­vil­lige sam­menslut­nin­ger - "asso­sia­sjoner" - ble mulig, [2] særlig gjaldt dette teknologiske og politisk-legale end­rin­ger. Men "assosia­sjonsånden" var også et resultat av at det moderne samfunn, med sin komplek­sitet og partikula­risering, økte behovet for sam­men­slutnin­ger som kunne ivareta ulike interes­ser.
           
Jeg skal ikke her gå nærmere inn på den teknologiske utviklingen. De tekniske nyvinningenes betydning for den poli­tiske samlingen av landet kan best illustreres med et eksem­pel: 9nd juni vedtaketi 1880 førte umiddelbart til støtte­demon­strasjoner i Kristia­nia. Bare dager etter hadde dette spredt seg til store deler av lan­det. [3] Uten impulsspredning ved landsdekkende og politi­serte aviser produsert med ny teknikk og distribuert gjennom et ef­fektivt postvesen, hadde dette ikke vært mulig. Tek­nis­ke nyvin­nin­ger - primært innen ko­mmu­ni­kasjons­tek­nologi - åpnet for kon­takt over lengre av­stan­der, og dermed ble også organise­ring av en spredt befolk­ning mulig.
           
Samtidig skapte industrialisering og det såkal­te "ham­skif­tet" i jordbruket - med omleg­ging fra selvbergings­hus­hold til penge­hushold som det sentrale element - behov for sam­men­slut­ninger som kunne ivare­ta samfunnsmedlemmenes interes­s­er. [4] Denne utviklingen skjøt for alvor fart i siste halvdel av forrige århun­dre, og fikk sitt gjennombrudd i generasjonen før århun­dre­skiftet. [5] Sammen med folkeøkning ga det langt større fysisk mobilitet i bonde­samfun­net, noe som først og fremst kom til uttrykk i utvand­ring og urbanise­ring. Slik økte den sosia­le mobili­teten, og tradi­sjonelle sosiale rela­sjoner ble utfor­dret, blant annet med det resultat at tid­ligere uformelle sam­værs­former måtte for­mali­seres og institusjo­nali­seres for å vedva­re. I til­legg gjorde sekulari­sering og end­ringer i det kulturelle klima i liberal retning at organi­sering av men­neskeli­ge relasjo­ner løsrevet fra kirken, kunne realiseres.
           
Denne tendensen ble trolig forsterket av den liberale poli­tiske ideo­logien, som var dominerende i Norge fra 1830-tal­let. [6] Det hadde tidligere vært vanlig med ulike forenin­ger etter mer eller mindre direk­te initiativ fra lokale og sentra­le myndig­heter med det formålet å beskytte tradisjonelle moralske norm­er og atferdsmøn­stre. [7] Etter­ hvert som det libe­ra­le stats-synet grep om seg, ble slike tiltak i stigende grad over­latt til lokale folke­lige initi­a­tiv, samtidig som økende pluralisering av kulturelle og sosiale relasjoner også for­sterket behovet for en form for organisert sam­ordning når staten over­lot til andre å ta seg av kollek­tive løs­nin­ger på sam­funns­spørs­mål. Også politisk mobi­lise­ring frem­met organi­sering av inter­esser med de poli­tiske partiene som et resul­tat. I for­bin­delse med vetostriden ble folket dessu­ten spurt i valg før hvert nytt steg venstrekoa­lisjonen tok, slik at vel­gerne ble trukket inn i den politiske prosessen på en ny måte. [8]
           
Samfunnsen­dringene skapte behov for å samles i "asso­siasjoner" for å ivareta ulike interesser. Lovendringer gjorde dette mulig. Av særlig betydning var det at "opprørslovene" falt vekk, slik at det ikke lenger var nødvendig med offentlig tillatelse for ­forsam­linger av religiøs eller verdslig art. [9] Av spesiell interes­se i vår sammenheng er dessuten end­ringer i skolelovgiv­ningen som både medførte sekularise­ring, i det religionen mistet sitt monopol som undervisnings­fag, demokra­tisering av lokale skole­styrer og oppgradering av læreryr­kets sosiale status. [10]
           
Mens moder­nise­ringen av samfun­net presset fram behov i bondesamfunnet for å beskyt­te tradi­sjonelle sam­livs­former, eller tilpasse seg det moderne samfunn, skapte teknis­ke nyvin­ninger og sosio-økonomiske og politisk-legale endrin­ger mulig­heter for folkelig engasjement i sam­funns­utvik­lin­gen, og la dermed forholde­ne til rette for orga­nise­ring av folkelig aktivitet på en ny måte. Til sammen var dette trolig også med å skape en­drin­ger i befolk­nin­gens mentali­tet, slik at foran­dringer ikke bare ble sett på som mulig, men at endrin­ger og utvik­ling etter hvert ble betraktet som det natur­lige for et sam­funn. Foren­in­gene hadde som formål å forbedre verden i en eller annen form og retning. Også målfolket hadde fremtidsvi­sjonene sine knyttet til funda­menta­le endringer av samfunnet.
 
 
2.1.2 MÅLREISNINGENS MOTIVERING
"Det nasjonale gjennombruddet" fra 1830-tallet, med sitt roman­tiske forhold til bondekultu­ren, ble i siste halvdel av århundret avløst av et kultu­relt engasjement med klarere sosia­le og poli­tiske overtoner. F­or bonde­sam­funnet var det hoved­sakligNorsk­domsrø­rsla- medLandsmåletsom hovedele­ment - som kom til å symbolisere dette enga­sjementet. Allerede fra star­ten synes det klart at målreisningen represen­terte mer enn ling­vistisk interesser.
           
Det teoretiske og språk­viten­skapelige grunnlaget for målar­beidet ble lagt av Ivar Aasensinnsamling og systematise­rings­a­rbeid. Han la også fundamentet for senere for­ståelse av målsakens sosiale og nasjonale implikasjoner. Aasen ble født 5. august 1813 i Ørsta som yngste sønn i en gårdbruker- og lei­lendingsfamilie. [11] Med utgangspunkt i det nedre sjikt i bon­de­samfunnet på Vestlandet er det kanskje ikke overras­kende at det sosiale aspekt ved bondereisningen fikk vesentlig oppmerk­somhet hos ham. Hans språklige ideologi kan sammenfat­tes i følgende, som står å lese i fortale til "Norsk gramma­tikk" fra 1864:
           
Men istedet derfor blev det nu netop Almuen som måtte lære to sprog. [...] denne Byrde kommen til at falde på selve Folket, på den tusinde Gange større Almuen, som allermest kunde trenge til en Lettelse. [12]
 
Aasen understreket her språkkampens sosiale funksjon; den delen av befolkningen som hadde det tyngst fra før, skulle slippe å bli pålagt ytterligere byrder ved å måtte tilegne seg et nytt språk for å kunne fungere i et moderne samfunn, men også pedago­giske aspekt ved målreis­ningsar­beidet kom fram, samtidig som han gir seg selv og sine etterkom­mer en funksjon som bondefolkets lærere og ledere:
           
Det er en uheldig Omstendighet, at en sag, som har så overordentlig stor Betydning for et Folkeslag, skal netop være en sag, som Folket selv kan gjøre så lidet ved. [...] Almuen ar adspredt i små Afdelinger. [...] I sådan­ne Sager er Folket således nødt til å stole på sine Tals­mænd og Ledere. [13]
 
Folkeopplysning, sosial oppgradering og nasjonal frigjø­ring er kjernepunkt i Ivar Aasens språkideologi. Vi har dermed også fått presentert de spørsmål som kom til å prege kampen for aksept avLands­måletutad, og den indre striden iMål­rørsla. For det første lå det en folkepe­dagogisk motivering bak målar­beidet. Ved å minske avstanden mellom skrift og talespråk skulle bøndene gis anledning til deltagelse i det offentlige liv. Videre lå det sosiale motiv bak; bonde­standens sosiale status skulle oppgraderes. Til sist var det også en klar nasjonal motive­ring bak målreisningsarbeidet. Språket var, etter lands­måls­ledernes opp­fatning, det fremste nasjonale kjennetegn. Et eget språk var et symbol på nasjonal frihet, eneste mulighet til å ivareta den nasjonale historien og det absolutte nasjonalitetskriterium.
           
I denne første fasen var målarbeidet i hovedsak begrenset til de to største byene. Rapporten fra Vestmanna­lagetsutsen­ding fra 1873 er trolig representativ for hvordan målsakens "misjo­næ­rer" ble mottatt de fleste steder; folk på landsbyg­den lurte på om det var "potte­maalet"som skulle bli større. [14] I 1868 kom de første tilløp til sentrale målor­gani­sasjoner - Vest­mannalaget og Det Norske Samlag -  samtidig som målfolket tok til å arbeide mer målret­tet mot Stortinget for poli­tisk gjennomslag. I denne perioden synes også interessen for mål­arbeidet å øke kraftig. [15]
           
Vestmannalageti Bergen hadde som siktemål å bli en samlende organisasjon for landsmålsinte­resser i hele lan­det. Laget var imidlertid dominert av menn fra byens næringsliv fra starten. [16]­ Over­klasserekrutteringen ga økono­mis­ke ressurser - blant annet til bokut­givelser - men, som Jostein Grips­rud har påpekt, skapte den også "akutte politiske problem ettersom motset­ningane på dette feltet skjerpa seg". [17] Mål­mil­­jøet i Kristia­nia, med Det Norske Samlaget som samlings­punk­t, var hovedsak­lig preget av stu­denter og andre intel­lektu­el­le. [18] Det var her sosiale og politiske aspekt ved målreisningen ble domine­rende.
           
20.mai 1874 drøftet Stortinget for første gang mål­saken, og markerte med det at saken var løftet opp på det politiske plan, hvor den skulle bli værende i mange ti-år. [19] I 1878 gjorde Stortinget det første vedtak i retning av like­stil­ling mellom de to språkene. I begge tilfeller synes hovedmoti­ve­ringen å være av pedago­gisk art, men både nasjona­le og poli­tiske faktorer ble trukket inn i argu­menta­sjonen. [20]
           
Parallelt med politisering av målsaken ble Landsmå­letselv gjenstand for vesentlige endringer som gjorde det mer anven­de­lig i praktisk sammen­heng. "Tidbolken 1870 - 1877 har hatt mykje å seie for utfor­minga av det nynorske skrift­målet"skriver Vemund Skard i sin oppsummering av målreis­ning på 1870-tallet. [21] Sen­tralt her plas­se­rer han Olaus Fjørtoft. Hans kri­tikk gjorde, i følge Skard, at "[...] mål­mennene kjem til å stella større krav til fol­keleg stil". [22] Landsmå­let ble både enklere og mer tilpas­set daglig­talen, noe som også stilte krav til målfol­ket. Skard skriver videre at "[...] dette måtte beint fram tvinge mål­streverane til å læra seg norsk". [23]
 
 
2.1.3 ARNE GARBORG OG "FEDRAHEIMEN"
Ivar Aasen formulerte det språklige og ideologiske grunnla­get for målreisningen. Arne Garborg plasserte Aasens språkideologi i en bredere samfunnsmessig kontekst. Dermed ble også de sosiale og politiske implikasjonene klargjort fullt ut. Ut­gangspunktet var, som hos Asen, at skulle bondesamfunnet kunne uttrykke seg poli­tisk, måtte det bli på eget mål. Språ­ket måtte derfor ligge så nært opp til tanken som mulig. Eller som han selv uttrykte det:
           
[...] denne store nationalpædagogiske Løgn med det dan­ske "Modersmål" er en av de vigtigste Hindringer for Folkets Opdragelse og Undervisning. Dersom den ikke vir­ker slø­vende på de Lærendes Tanke og befordrer Uklarhed [...] så sinker den ialfald Fremgangen. [24]
 
Dessuten fikk folkeopplysningstanken en klar sosial og nasjo­nal funksjon hos Garborg. I tillegg tonet han ned det fol­kloris­tiske aspektet ved Landsmålet, som til en viss grad var en del av Aasens språksam­ling. Hos Garborg fremstår mål­tanken som et helhetlig sosialt, politisk og nasjonalt pro­gram. Satt på spissen kan vi si at for Garborg var språket ikke målet, men et middel til sosial og politisk oppgradering av bondesam­funnet. [25] Hans nasjonale prosjekt er grunnlagt på to språk­teo­retiske teser:
 
 (1) Språket er en udelelig og ublandelig organisme som "kan nære sig af andre ensartede organismer, men dermed for­vandler den sig ikke selv til disse organismer". [26]
 (2) Språk, folk og nasjonalitet er uløselig knyttet sammen slik at "Nordmænd endnu ingen ret Nation er". [27]
 
For Arne Garborg var språket nasjonalitetsbestemmende, og "Nationalitet er Liv, den skal leves, leves indenfra, udvikle sig ved og ud av sig selv" . [28] På dette grunnlaget utviklet Garborg den såkalteto-nasjo­ners læren, hvor hovedinnhol­det var at By- og Bygde-Norge ikke kunne forenes i en nasjon. På sitt ironiske vis skriver han om dette:
           
Hermed er ikke sagt, at vore Byfolk ikke skulde have Lov til at "hede Nordmænd". Vi kaller dem Nordmænd allesam­men, og med stor fornøyelse; - kun oppfatter vi da ikke Begrebet "Nordmand" nationalt, blot geografisk . [29]
 
 
Fedraheimen 
Som 14-åring ga Arne Garborg ut sin første avis. Sammen med sko­levenner laget han et håndskrevet blad som ble kalt "Ven­nen". Det ble flere håndskrevne aviser før det første trykte bladet; "Lærer-standens Avis". [30] Det første større avispro­sjektet han satte igang, var Tvedestrandsposten i 1872. [31] Det var altså en forholdsvis er­faren 26-åring som 6.oktober 1877 ga ut det første nummer av Fedra­heimen, med undertittel: "Eit Vikeblad aat det norske Folket". Bladet skulle være en "Bonde­ven, men ein ærleg ein, og ingen Bonde­gjølar elder Folke­forgu­dar". [32]
           
Fedraheimengir umiddelbart et inntrykk av glede og nysgjerrighet ved å forsøke seg fram i det nye språket. Skrif­tspråket skulle nærmest mulig talesprå­ket. "Hr.Bla­skrivar! Dæ æ nokkon som har Hug te sjaa, hos'n vaart Maal tæk se ut, naa dæ bli trykt."Ga en innsen­der fra Flå som grunn til å sende brev til Fedra­heimen. [33] En innsender fra Nissedal ten­kte i de samme baner:
           
Her hender no ikkje stort helder, som er verdt aa skriva um. Men no, daa eg fer skriva paa mitt eiget Maal, so tykkjer eg Moro i aa fortelja nokot fraa Heimbygdi mi. [34]
 
Fedraheimenble ingen økonomisk suksess. Særlig var 1881 og 1882 vanskelige år, [35] noe også spaltene preges av. I opp­sum­me­rin­gen av 1881 var Garborg bekymret over at så få gjorde noe for mål­saken. Selv kunne han ikke gjøre så mye, skrev h­an, "daa Bladsty­raren slit seg upp paa andre Ting for aa liva". [36]­ Som­me­ren og høsten 1881 var det også en radikal nedgang i egen­pro­du­sert stoff. [37] I hver eneste utgave ble det etterly­st beta­ling fra abon­nenter, og Garborg truet flere ganger med å legge ned Fedra­heimen. "Det hadde [maalmen­nerne] havt godt av", som gjorde så lite for det eneste mål­bladet i Norge. [38]
           
Høsten 1882 takket Garborg for seg som "Bladstyrar" med en oppfordring om å "fylgja Bladet vide­re", og Ivar Mortens­son-Egnundovertok. [39] Han lovet å fortsette den poli­tiske kampen og arbei­det for målsaken, og det skulle arbeides mer, for "no vert det ikkje ein Mann berre, som kjem til aa driva med Bladet, det vert fleire um det". [40] Fedraheimens språkpo­li­tiske og politiske linje ble lite påvirket av redaktør­skif­tet, med et unntak; Mortensson ser ut til å ville avvikle den intense religionsde­batten med preste­standen og Fædrelan­det, og det kom mer religiøst stoff i spaltene. For at bladet skulle overleve økono­misk var det trolig nødvendig å tone ned Gar­borgs kirkekritikk. [41]
           
Bladets økonomiske kår ser også ut til å bedre seg. Annonsemengden økte vesentlig, og var ikke som tidligere bare rettet mot politis­ke meningsfel­ler og andre deler av målbe­vegel­sen, men mot et bredere publi­kum. I Gar­borgs tid som redaktør, etter­lyses det stadig bidrag til bla­det, nå ba "blad­styret" folk "gjeve tol". Det kom inn så mye stoff at "me ofte maa taka mest det berre som det raakar". [42] Fra 1884 økte bladets omfang fra fire til seks sider, og fra oktober kom det ut to ganger i uken. Tallet på leserbrev økte også kraftig, og de fortalte om politisk mobilisering og radikali­sering etter­hvert som den politiske striden tilspisset seg. [43] Her er et eksempel fra Evje:
           
Berre fyr ti Aar sidan samlades Ungdomen kvar Laurdags- og Sundagskveld til Speling, Dansing og Drykk. [...] No derimot tek Folk til aa røda um Politikk og aandelege Ting, og so løyser og les dei ei heil Mengd med Blad. [44]
 
Den økonomiske suksessen var imidlertid av kort varighet, allerede i 1886 var oppfordringer om abon­nements­betaling igjen å finne på første side i hvert nummer. Men selv om tallet på beta­len­deabonnenter gikk ned, er det grunn til å tro at tallet på lesere holdt seg forholdsvis høyt i hele perioden, og selv om Fedraheimenstar­tet som en av tidens mange "enmans­avi­ser" utviklet det seg til et betyd­ningsfullt organ både for målreis­ningen og samfunnsdebatten. De fleste av avisprosjek­tene i peri­oden fikk en kort levetid, og ga uttrykk for en­kelt­perso­ners mening, men Fedra­heimeneksis­terte i nesten 14 år og var gjennom flere redaktør­skif­ter. [45] Det var derfor i en særstil­ling i for­hold til andre lignende organ. [46]
 


[1] Fedraheimen 7.jan 1882
[2] Innholdet i begrepet "assosiasjon" er drøftet i Hans Trys grundige gjennomgang av foreningsveksten i Norge (1985: 10-11). Grovt sett dekker det dagens begrep "frivillig organisa­sjon".
[3] Mjeldheim 1984: 40-42
[4] Nerbøvik 1973: 9-14
[5] Ibid: 13
[6] Seip 1974: 88
[7] Try op.cit.: 12
[8] Rokkan 1987: 68
[9] For en grundigere gjennomgang av disse lovendringene, se Try op.cit.: 11-13
      [10] Dette spørsmål er grundig behandlet i Haugland 1985. Se også neden­for: kap.2.2.4.
[11] Gripsrud 1986: 44
[12] Aasen 1864: 34
[13] Ibid: 33
[14] Skard 1949: 8
[15] Oppsvinget for måltanken faller i tid sammen med striden om unions­revi­sjonen etter at "den andre unionskom­mitèen" la frem sin innstilling i 1867. Det kan være nærliggende å knytte økt interesse for målsaken til fornyet styrke i unionsdebatten. Samtidig er det verdt å merke seg at man på 1870-tallet hadde en internasjonal lavkon­junktur som ble forsterket av norske forhold. Det gjaldt bl.a.krise i seilskipsfarten og store ung­doms­kull (Try op.cit.: 23).
[16] Haugland ca 1970: 209; Av ca. fem hundre medlemmer i 1874, var under en femtedel bosatt utenfor byen.
[17] Gripsrud op.cit.: 119
[18] Haugland op.cit.: 209
[19] Haugland op.cit.: 184; Framlegget kom fra O.A.Quam etter oppmo­ding fra Henrik Krohn i Vestmannalaget.
[20] Ibid: 74
[21] Skard op.cit.: 79
[22] Ibid: 80
[23] Ibid: 81
[24] Garborg 1877: 150
[25] Obrestad hevder at Garborg først var heller nøytral til målsaken, før det sosiale aspektet ble klart for ham (op.cit.: 79)
[26] Garborg op.cit. Her sitert etter Gripsrud 1986: 83
[27] Garborg op.cit.: 127
[28] Ibid: 127
[29] Ibid: 131
[30] Obrestad op.cit.: 37
[31] Ibid: 43
[32] Fedraheimen 6.okt.1877
[33] Fedraheimen 30.jun.1883
[34] Fedraheimen 23.jan.1878
[35] Obrestad op.cit.: 81
[36] Fedraheimen 8.jan.1881
[37] Bl.a. Fedraheimen 26.nov 1881, hvor til 3/4 av stoffet var hentet fra andre kilder. Se også figur 1.
[38] Fedraheimen 7.jan.1882
[39] Fedraheimen 30.des.1882. Obrestad tidfester redak­tørs­k­i­f­tet til s­e­n­h­ø­s­tes 1882 (op.cit.: ­8­2), mens G­r­i­p­s­rud mener M­o­r­t­ens­son var a­n­s­v­a­r­lig fra 1879 (­op.cit.: ­1­56) O­v­e­r­s­ikten over n­o­r­ske av­i­ser setter r­e­d­a­k­t­ø­r­s­k­i­f­tet til 1886 (Høeg: 1974).
[40] Fedraheimen 6.jan 1883
[41] Om religionsstriden, se nedenfor: kap.2.4.1.
[42] Fedraheimen 9.feb.1884
[43] Om brevsendinger til Fedraheimen, se nedenfor: kap.3.1, 3.2.
[44] Fedraheimen 22.des.1883
[45] Siste nummer kom ut 15.jun.1891
[46] Gripsrud op.cit.: 121, Haugland 1974: 151; Dett synes særlig å gjel­de i forhold til andre målblad. Haugland har registrert 35 periodis­ke publi­kasjoner til støtte for Landsmå­let (op.cit.: 28).