Forteljingar.


(av John Lie ).

II. Anne  Sollid. (Slutten).


Eg spurde, um det var noko ho vilde hava, noko av Mat elder Drykk, som ho lengtad etter. Ho slog framfyr seg med Haandi, eg saag det skulde vera nei.

Med det sama kom Kjeringi fraa Garden, som denne Plassen laag under. Ho hadde med seg eit Knyte Godmat og eit Spann søt Mjolk til den sjuke, og ho sagde ho vilde vera der um Kvellen og Notte og hjelpe dei smaae aa sjaa etter den gamle.

Eg sagde laagt til Kjeringi: Mat og 
Drykk tenkjer eg kjem for seint no hera, men det var godt du vilde vera her og hjelpe Borni _ _ det ser ut til, at Anne inkje hev langt atter.

Nei, ho ser svært klein ut. Du lyt gange innum og bede Aslak ogso koma hit, eg likar meg inkje i aa vera eismalle i Nott, sidan ho er so, at det vel inkje er annat enn Tidi ho biar paa.

Eg lova det, og so fór eg paa Heimvegen. 
Her ligger ho trøyt og tyngd av sit lange Liv i Synd og Faafeng _ _ aa ja, eg gjekk gjenom Skogen i tunge Tankar. Eg kjende hennars lange, tunge og trugne Slit for seg og sine.

Eg stod og saag burt til Sollid, der gamle Anne, som so længe hadde stridt med Livsens Naud og Armod, no laag og streid med Dauden. Sanneleg ho hadde prøvat tunge Suter i sine Dagar, men ho var inkje av dei som klynka og klaga og hengde si Sorg og sin Motgang ut som eit Skjelt, so Folk skulde ynkast; Anne løynde si Sut paa Hjartebotnen, og talad skjeldan um ho.

Sollid høvde rett til Namnet sit, det laag i ei maateleg bratt Skoglid, og Middagssoli skjein like mot. Men Folket i Sollid hadde svara stor Landskyld til Husbonden, sliti for lite Løn, svoltet somtid og fengjet prøva Sut, 
Sjukdom og Ulykkur _ endaa dei hadde havt riklegt Sol, Luft og friskt, klaart Uppkom-Vatten, og det er ogso ei Guds Vælsigning.

Ho og Eivind hadde gjift seg i hop, fordi dei elskad hinannen. Dei kunne med aa lida vondt fraa Barnsbein, og trudde nok dei skulde berga seg med viljugt Slit og granvar Passigheit. Dei var so heppne, at dei fekk seg eit Rudningslænde, slik det var, mot ei stor aarleg Avgift. Aa ja _ eigen Aare vilde dei ha, og den fekk dei, Klæde og daglegt Braud sleit dei fyre, og det fekk dei paa ein Maate ogso. Der døydde ingen av Sult i Bygdi, dei kom berre paa Fattigkassa, naar dei inkje kunne svare si Rettigheit lenger, elder inkje kunne faa seg so stor Jordlappen, at dei kunne byggje og bu der.

So sleit dei der i Sollid for aa vera til. Daa Anne gjekk med 9de Barnet døydde Mannen hennar, daa var eldste Barnet berre 12 Aar.

Det var hart fyr ho aa berga seg. Siste Aaret Mannen livde og laag klein, var ho paafærde mest baade Natt og Dag, so det var eit Guds Under, ho heldt det ut.

Ettersom Borni vart so store, fekk dei vera burte Haust og Vaar aa gjæta, og somtid heile Sumaren ogso. Men um Vetteren brydde ingen seg um slike smaae, som berre var tess til aa halda Kopparne reine for Mat, sagde Bjug Bjaaen. Daa laut ho hava dei heime, og halda dei i Skule ogso. For ho visste, at hellt ho dei inkje i Skule, so tok Fatikkassa dei av ho, og det tolte ho inkje meir hell so aa tenkja paa dessmeir. Helder daa slite, knipe, svelte, berre ho kunne helpe seg sjølv.

Ho sleit seg igjenom og fekk fostra upp alle sine 9 Born. Daa elste Sonen var so frammot vaksen tok han Plassen, og skulde syta for Mor si. Han gifte seg tidleg, og fekk seg ei snill og flink Kona. Kjærleg og god var han mot Mor si, og Augurne hennar lyste av Elsk og Gleda, daa ho sat og vogga fyrste Godbarnet sitt. Kvil deg no ut, du gamle Bestemor, etter alle dine tunge Dagar! Aa _ Fatikfolk, som vil bergja seg sjølve, kjenner litet til Kvila. Arbeid og Umsut bankar paa og held ein nok vaken i Livsens Armod.

Dei unge Folk sleit tidleg og seint, Bestemor stræva, som ho vane var, og dei fekk Føda. So maatte Mannen paa Eksismoen. Det var slik ein koll og sein Vaar den Gong; han fraus, gjekk vaat og leid vondt. Han vart sjuk, so han maatte paa Sjukhuset. Der vart han litt betre, sovidt han drog seg heimatter; men han vart aldri god atter, det slog seg til Tærings-sjuke, og Aaret etter døydde han. I Likfærdi etter honom kjende Kona hans seg barnesjuk og ho fødde med stor Pine tredje barnet sitt til Verdi. Den Sengfærdi hadde tekjet so paa ho, at ho aldri fekk Helsa meir; ho gjekk og sygtest burt, og andre Aaret etter døydde ho.

Der satt gamle Bestemor etter med tri smaa Born. Det saag harbert ut, men Gud unte hennar ei god Helse, væl kunne ho med aa slite, nøte og spare, so det gjekk paa ein Maate. Hennes største Sut var, at ho maatte kunne bergje seg av Fatikkassa. Ho hadde ei Gru for aa falla nokon til Tyngsel, Gud hjelpe meg, so eg inkje tarv det! sukka ho kvar Dag. Ho gløymde jamt seg sjølv for aa hyggja um dei som var med ho, men gledelause var inkje Dagarne hennars, i aa stræva, hjelpa og gjera Sine Gleda og Godt fann ho sin Hjartans Hugnad.

Vondskap og Hjarteharheit _ _ _ _sagde Presten. Kven tele hennars tunge Taarar, kven vege hennars tunge Tak? det trur eg Vaarherre i Himlen gjer. Kor er no alle hennars Born? Ute og slit for Føda, soleis som dei hadde lært av Mor _ _ elder døde og burte. Tri av dei er i Amerika, yngste Guten hennars bleiv med han stod i Elvearbeid um Vaaren, ein skaut seg ihel med han var paa Vegarbeid og mina Stein, og ein fekk Daud-Sotti si paa Eksismoen, som me hev høyrt.

Ei Dotter hennars, som var rikt gjift i Amerika, skreiv til ho, at ho skulde faa Pengar, so ho slapp yver til Amerika, og der skulde ho faa det godt paa sine gamle Dagar. Ho vreid seg med det, det var so tungt aa reisa ifraa Heimen. Ho elskad desse smaa Engsletterne og desse Aakerlapparne, som ho for det meste hadde brotet up sjølv, ho elskad Sollid, der ho hadde slitet mest al sin Dag, og der ho kjende kvar Stein, kvart Tre, kvar Tuva. Seiste skreiv ho tilbakars, takka og sagde, at dersom dei vilde vera so snille aa senda Pengar, so dei tri Godborni hennars ogso kunne koma med, so vilde ho reise. Men dette vilde dei nok inkje i Amerika. Dotteri sendte hennar eit Tjug Dale, og so vart gamle Anne sitjande der ho sat med Armodi si. Og ho var i Grunnen berre glad i det, det falt hennar so tungt aa tenkja paa aa skiljast med den Jordlappen ho liksom var vuksi saman med i kvar Sin og Segi.

Skjeldan klagad ho seg, men var jamleg blid og fjaag. Og som Arbeidet gjekk fraa Haand fyr hennar: ho skar sitt Maal um Dagen, elder baka Halvtunna etter at ho var 60 Aar.

Kor faae det er, som vyrder eit slikt litet Liv, endaa det er uendeleg stort i honoms Augur, som mæler Livet etter den Elsk og 
Audmjukheit, som hev synt seg i Livsens daglege Stræv!

Ho var som Fjell-Blomen, han gløder i fine Fargar, og angar sin Vellukt ut; han veit det inkje og ventar ingi Takk og Æra, ingen veit um han i den Avkroken han stend, og so vert han kanskje tilslutt trampat under Buskapens tunge Fet. Ukjend livde han, ukjende falmad han, men Regnet kveikte og Soli skein paa han, og klædd og kjend var han av Gud.

Nokre Dagar etter fekk eg høyre, at ho var død um Kvellen, same Dagen Presten hadde voret der, plent i det Bil, daa Soli gladde av Fjell. Husbonden gjorde ei liti Likfærd og fekk ho til Jorde.

Tridje Sundagen var eg med Kyrkja atter. Eg gjekk etter Messe ut paa Kyrkjegarden. 
Nokre Folk stod innmed ei ny Greft, det var Anne si. Eg gjekk burtaat: der stod dei tri Borni og gret. Stakkars dei! sukkad det i meg. Bestemor, Bestemor, der ligg ho, som hadde voret all den Gleda og Von dei visste um i Verdi! Det brenn i Barmen, beste Blomen er broten av deires unge Livstre, aldri meir her paa Jordi skal dei elskfulle Augurne hennars Bestemor blænkje imot dei liksom Doggdropen i Blom-Bikaret blænkjer imot Soli! Bestemor, Bestemor, _ ho hadde voret som det gode mogne Korn, det stend der audmjukt og mattungt, det gjer inkje myki Braak, bøygjer seg viljugt under Sigden og Flygilen, og vert so til det velsignade nærande og kveikande Braud. Og ho hadde bøygt seg i sjølvløynande Elsk under Livsens Lagnad, og vurte lik det gode livnærande Braud for alle dei, ho hadde umkring seg.

So kom Presten og kasta Jord paa hennar. Han sagde kalt og fort dei logsette Ordi, saag inn i Hatten sin og gjekk sin Veg. Anne hadde slitet fraa seg, og laag godt gjøymd i den Jord, ho hadde elskat og so trugi strævat med i alle sine Dagar.